Den femte kolonne

Kurdiske grupper deltar sammen med amerikanerne i krigen mot Saddam Hussein. Slik krigen utvikler seg, kan det koste dem dyrt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VIRKET SÅ ENKELT. Amerikanske og britiske styrker skulle knuse regimet til Saddam Hussein, og det irakiske folket ville bli «frigjort». Lykkelige irakere skulle delta i en amerikanskledet overgangsregjering, før de etter ei tid på demokratisk vis skulle overta styret selv.

Om Bush og hans ultrakonservative medspillere virkelig har trodd på et slikt scenario, vet vi ikke. Men vi vet at situasjonen etter to ukers krig er blitt helt annerledes enn den såkalte koalisjonen hadde håpet. Amerikanerne og britene blir ikke tatt imot som frigjørere. Selv irakere som hater Saddam Hussein, føler at landet deres er i ferd med å bli okkupert.

I en slik situasjon er det ikke lurt å bli identifisert med okkupantene. Det har tydeligvis en del av den irakiske eksilopposisjonen skjønt. Det er merkelig stille blant en del eksilgrupper om dagen.

DE SOM IKKE holder en lav profil, er de kurdiske gruppene Kurdistans demokratiske parti, KDP, og Kurdistans patriotiske union, PUK, i Nord-Irak. Før krigen snakket mange av de kurdiske lederne om at de ikke ønsket å delta i den amerikansk-britiske krigen, men at de ville tillate amerikanske soldater å operere fra deres selvstyrte områder. Så kom meldingene om at Tyrkia nektet å slippe 62000 amerikanske soldater gjennom til Nord-Irak. Med et langt mindre amerikansk nærvær ble den såkalte nordfronten mot Saddam Hussein sterkt svekket. Dermed ble også fristelsen stor for kurderne.

Vi har sett det en rekke ganger de siste dagene: kurdiske soldater som har stilt seg under amerikansk kommando. I slutten av forrige uke rykket kurdiske soldater flere kilometer inn på Saddam-kontrollert område i Nord-Irak, i retning den viktige oljebyen Kirkuk. Mandag rykket kurdiske styrker tre kilometer fram på veien mot Mosul, der det også er store oljekilder. Videre framrykking har stanset, trolig etter amerikansk press. For alle vet at Tyrkia vil blande seg inn i konflikten i Irak dersom kurderne får kontroll over viktige oljekilder.

RAPPORTER FRA NORD-IRAK går ut på at mange kurdere synes den amerikanske styrkeoppbyggingen i området går for sakte. Kurderne er interessert i at Saddam Hussein faller, men ønsker også å sikre seg så god utgangsposisjon som mulig før «det nye Irak» skal etableres. Ikke minst ønsker kurderne byen Kirkuk som sin hovedstad i et føderalt Irak.

Kurderne har alltid blitt skviset mellom Midtøstens forskjellige herskere og har også vært raske til å bytte allianser om det har vært nødvendig. Ofte har valget stått mellom pest og kolera, og til tider har det endt med tragedie. De har blitt forrådt og lurt, både av naboland og av det såkalte verdenssamfunnet. På slutten av 80-tallet skal 180000 irakiske kurdere ha blitt drept av Saddam Husseins styrker under det som ble kalt «Operasjon Anfal». I 1991 gjorde kurderne i Nord-Irak opprør mot Saddam Hussein og ventet seg amerikansk støtte. Det fikk de ikke, og på nytt opplevde de Saddams hevn. Kloke av skade advarer mange kurdere nå mot å ha for stor tillit til president George W. Bush. En høytstående talsmann i PUK sa det slik til den britiske avisa The Financial Times forleden: «Vi støtter amerikanerne inntil Saddam er styrtet. Etter det blir det en annen sak.»

MEN SÅ ENKELT er det neppe. De arabiske irakerne utgjør om lag 80 prosent av innbyggerne. De fleste av disse ser neppe med blide øyne på kurdernes USA-samarbeid i nord. Slik det er blitt nå, føler irakere flest at de kjemper en frigjøringskrig mot en utenlandsk okkupant, og dermed blir kurderne som tradisjonelle femtekolonnister å regne. Forholdet mellom kurdere og arabere i Irak har vært anstrengt mange ganger tidligere. Nå kan det bli virkelig problematisk.

Kurdiske grupper har som en del av den irakiske opposisjonen tatt peiling på en rekke toppstillinger i en ny irakisk regjering. Problemet både for dem og for amerikanerne er hvordan en slik regjering skal se ut. En amerikanskledet regjering vil, slik situasjonen er nå, bli sett på som et quislingstyre av de fleste irakere. Kanskje blir det borgerkrigstilstander selv etter Saddam Husseins fall. Kurdere og andre som går amerikanernes ærend kan risikere å få stemplet «landsforræderi» midt i panna. Det blir ikke bygd et fredelig og demokratisk Irak på den måten.