Den femte statsmakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAs ambassadør i Norge, Benson K. Whitney, er en frittalende person. Som representant for en alliert supermakt, føler han seg fri til å peke på de endringer som er nødvendige i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ambassadøren er riktignok litt seint ute i forhold til regjeringens budsjettkonferanse på Thorbjørnrud, men for alt vi vet er meningene for lengst meddelt statsrådet. Ambassadør Whitney er bekymret for at det norske forsvarsbudsjettet har vært frosset i flere år og mener det bør økes for at Norge kan være en «kapabel alliert» i utenlandsoperasjoner. Han sier skillet mellom militære operasjoner i Nord- og Sør-Afghanistan er en falsk problemstilling og at debatten om rakettskjoldet bygger på sviktende faktagrunnlag.

Vi har ikke for vane å mane noen som helst til taushet. Som regel er det befriende når makten eller maktens kritikere gir uttrykk for klare holdninger. Det gir bedre grunnlag for debatt og opplyser om posisjoner og mål. Når det gjelder ambassadør Whitney, enkelte av hans forgjengere

og andre diplomater her i landet, har vi etter hvert vent oss til klar tale og pågående politisk aktivisme. Det spenner fra synspunkter på norsk utenrikspolitikk til kjøp av jagerfly og plassering av tomt til ambassadens bygninger.

Det er selvfølgelig ikke overraskende at diplomater forsøker å fremme sitt lands politiske og økonomiske interesser. Det er bl.a. derfor de er her. Vi har heller ingen illusjoner når det gjelder likeverdet mellom Norge og USA som allierte. Prisen for beskyttelse bak NATO-skjoldet er en betydelig grad av lojalitet og underkastelse, både når det gjelder politiske standpunkter og militær kapasitet. Likevel går det en grense. En allianse må også respektere de små nasjonene og deres integritet. Den tale USAs ambassadør nå bedriver, har en tone og et innhold som krysser denne grensen. Vi ønsker verken USA eller noen andre som den femte statsmakt.