Den fjerde vei

Ingenting biter på Teflon-Tony, som er i strålende humør og full av selvsikker kampglød.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Darling. Det ligger så langt fram at det er jeg ikke engang begynt å tenke på,» sa Cherie Blair til BBC TV da hun ble spurt om hun grudde seg til å flytte fra statsministerboligen i Downing Street No 10, der hun nå bor på det niende året. Dårlig nytt for naboen i nummer 11, finansminister Gordon Brown, som i minst fem av dem har ventet på å etterfølge Cheries ektemann Tony. Blair har nå vunnet tre valg på rad og blitt historisk i Labour. Tirsdag erklærte han at Labour også kan vinne det fjerde valget, dersom det følger hans linje, som nå må kalles Den fjerde vei. Den tredje vei, som var det vinnende slagordet og Blairs stolte banner da han vant sitt første valg i 1997, har vært stort sett stengt under landsmøtet i Brighton. Det virker så lenge siden ideolog Anthony Giddens skrev bøker om Den tredje vei, og sosialdemokratiske partitopper, deriblant Jens Stoltenberg, fra hele Europa dro på pilegrimsferd til London for å lære.

Selv hadde Tony Blair sittet under Bill Clintons kateter i Washington og lært at veien til valgseier bygges på egen velgerbase samtidig og fortsetter inn gjennom sentrum og så langt inn på motstanderens område som det er mulig uten å skape opprør i egen leir. Legger vi denne malen oppå statsministerens tale i Brighton, er Blair i gang med å gi innhold til Den fjerde vei. Fundamentet er en entusiastisk omfavnelse av globaliseringen. Den kommer, den er der allerede, og bare den som klarer å henge med i svingene, vil lykkes, heter det i Blairs veiviser. «Vi er reformatorene,» erklærte han og listet opp det som er oppnådd de siste åtte åra, inkludert sjenerøs ros av finansministerens stødige håndtering av britisk økonomi, og helt ned til halvert stryk i skolene. Deretter varslet han en serie nye reformplaner, som skal komme på rekke neste år under hans ledelse: pensjoner, uføretrygd, ny energipolitikk som også inkluderer videreutviklet atomkraft, og veiavgifter.Alt dette, som sagt, under hans ledelse. I ti år har landsmøteobservatørene lyttet etter signaler om arvefølge og maktskifte i partiet. Hvert år skjer det samme, finansminister Browns tale blir tolket som hans tiltredelseserklæring som Blairs snarlige etterfølger, og Blairs blir finkjemmet for signaler om det forestående skiftet. De kom heller ikke på tirsdag. Det var en statsminister på offensiven som talte til landsmøtet, som om han befant seg i første runde av en titusenmeter og ikke i den siste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var også Teflon-Tony som sto på talerstolen, i strålende humør og full av selvsikker kampglød. Han virket helt uberørt av at det i disse dager er kommet ut ei bok, skrevet av nestkommanderende til Alistair Campbell, som var Blairs PR-geni til langt inn i hans andre periode. Boka kaster et lite flatterende lys over statsministeren og hans metoder, men det biter ikke på. Det gjør kritikken mot krigen i Irak. Blair har aldri hatt varig støtte i flertallet av folket, som nå mener at han førte dem bak lyset før invasjonen. Men den sterkeste opposisjonen kommer innenfra eget parti. Den konservative opposisjonen støtter krigen. Kritikerne ble ledet av tidligere utenriksminister Robin Cook, som fikk hjerteinfarkt på fjelltur i Skottland i sommer og døde. Blair stirret på nytt kritikerne i hvitøyet og begrunnet innsatsen med krigen mot terroristene, samtidig som han avviste en forbindelse mellom Irak og terroren i London i sommer. Han avviste på nytt kategorisk at terroristene har noen som helst legitime grunner for sine angrep på uskyldige sivile, enten de kjører i Londons tube eller står i kø i Bagdad. Heller ikke krigsmotstanderne klarer å få has på ham.

Spørsmålet er om den mindre blodige, men nesten like hatefulle, geriljakrigen mellom Blairs blairitter og Browns brownitter, som utkjempes med lekkasjer og anonym baktale i mediene, blir hans bane før han selv vil gå. Brownittene bøyde av for den retoriske overmakta etter Blairs glitrende tale på tirsdag, og venter på bedre sjanser. Men de frykter at Blair nå planlegger å sitte i fire av periodens fem år, og gi Brown altfor lite tid før neste valg til å vinne det.For Blair er ingen utslitt politiker. Han er nå internasjonal politikks Duracell-kanin, som går og går, men aldri kommer til døra.