Den forgylte smerten

De rike bader i penger som aldri før. Likevel gråter noen av dem i smerte, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKATTELISTENE er kommet og alle kan kikke hverandre i kortene. Tildelingen viser at all trumf havner hos eliten mens svarteper er jevnt fordelt i middelklassen. Listene forteller bare halve historien. Den som går bak dagens tall vil raskt oppdage at kløften mellom flertallet (lønnstakere og pensjonister) og rike med kapitalinntekter, er i ferd med å utvikle seg til et svart juv. Riktignok finnes det fremdeles mye likhet i Norge. For 90 prosent av befolkningen skjer det ikke store endringer som dytter noen grupper nevneverdig opp eller ned. Det er de øverste ti prosentene som har brutt ut fordi kapitalinntektene øker dramatisk. Det er også her vi finner milliardærer som klynker og kupongklippere som forveksler Stoltenberg og Stalin.

DEN POLITISKE debatten kamuflerer ofte det norske samfunnets klassestruktur. Vi har lært oss til å tro at folk og ledere er en dugnadsgjeng og at forskjellene i inntekt, formue, makt og status er små og til å leve med. Den myten kan kastes på historiens skraphaug. Forskningsstiftelsen FAFO har systematisert materiale fra Statistisk sentralbyrå som forteller en helt annen historie. Disse tallene dokumenterer at det siden begynnelsen av 90-tallet har utviklet seg en gruppe superrike som disponerer en økende andel av den totale verdiskapningen.

DEN VIKTIGSTE grunnen til dette er den svimlende økningen i kapitalinntektene. Mens slike inntekter i 1993 utgjorde noe mer enn 30 milliarder kroner (nominelle), var de økt til over 140 milliarder i 2005. Når vi legger til at denne type inntekter har en vesentlig lavere skattesats enn lønnsinntekter, har dette vært rakettbrennstoffet som hevet pengeadelen opp i skyene. Selv fordelingen av kapitalinntektene er blitt mer snever. I 1993 hadde de 10 prosent rikeste en andel av kapitalinntektene på 71 prosent. I 1994 hadde dette steget til 94 prosent av kapitalinntektene. I sum innebærer utviklingen at de rikeste ti prosent får en stadig større andel av husholdningenes inntekt. Andelen har steget fra 18 prosent i 1990 til nesten 30 prosent i 2005.

I DEN ANDRE ENDEN av skalaen forteller statistisk materiale at kvinnene bare har 20 prosent av kapitalinntektene og at andelen blir stadig mindre. Når man ser lønnskostnader og utbytte under ett, har lønnsandelen sunket over lengre tid. Sagt på en mer direkte måte: kapitaleierne har sikret seg en stadig økende del av verdiskapningen, noe som er i tråd med internasjonale trender. Det fører også til at kapitalinntektene utgjør en stadig større andel av deres samlede inntekt – opp fra 15 prosent i 1994 til over 40 prosent i 2005. Samtidig viser tall både fra OECD og EU at den norske fattigdommen er nokså stabil. Der er det lite som går med rakettfart – aller minst politisk.

MAN SKULLE tro at alt dette må sette kapitaleliten i godt humør. De fleste av oss ville jo åpnet noe mer enn ei flaske Farris hvis nyheten var dramatisk inntektsøkning kombinert med skatteprivilegier. Rett skal være rett: det finnes faktisk en god del ledere og eiere i dette landet som mener skattenivået er greit. Andre subber rundt i gulltøflene med mørke skyer over hodet. Den tidligere presidenten i NHO, Jens Ulltveit-Moe, tilhører denne kategorien. Han uttalte i går til VG at han er så lei det norske skatteregimet at han planlegger å flytte deler av sin virksomhet til utlandet. Denne mugne holdningen er likevel et smil om den sammenliknes med hva skipsreder Wilh. Wilhelmsen uttaler samme sted. Rederen er ikke bare lei, han mener regjeringen prøver å oppfinne kommunismen igjen. Slikt er bare mulig å si for en som er fast bestemt på å skape sitt eget St. Helena.

BILDET AV NORGE i framtida har problematiske trekk. Dagens spredning av inntekt og formue peker mot en meget skjev tredeling: En snever elite med store økonomiske ressurser, en meget bred middelklasse med relativt små inntektsforskjeller, men med betydelig skattetrykk – og en mindre gruppe fattige og underprivilegerte. Kanskje blir prosentfordelingen en kurve med pukkelrygget profil: 10 – 80 – 10.

UTFORDRINGER ER ikke å høvle de rike så flisene fyker, men å bruke skattesystem og tariffoppgjør på en måte som gir bedre fordeling av verdiskapningen og som i større grad sluser kapitalinntektene mot langsiktige investeringer i næringsvirksomhet. Det må også bli slutt på at lederlønningene vokser dobbelt så fort som vanlige inntekter. Eliten må lære seg at rettferdighet er noe annet enn misunnelse.