Den fornuftige tvilen

Offentliggjøringen denne uka av Eidsivating lagmannsretts detaljerte begrunnelse for å holde ekteparet Orderud i fortsatt varetekt, var en viktig hendelse i trippeldrapssaken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjennelsen viser at den intense fokuseringen på bevisenes styrke har vært berettiget. Den bekrefter det politiet må ha visst helt siden de dramatiske pågripelsene: at siktelsen så langt åpenbart ikke er sterk nok til å føres fram til en tiltale og en rettssak.

Sommerens sensasjonelle avisoppslag om Orderud-saken har ført til en ny debatt om medienes dekning av kriminalsaker. Men den hensynsløse drapsforbrytelsen stiller framfor alt sentrale prinsipper i strafferettspleien på prøve.

  • Grunnvilkåret for varetektsfengsling er «skjellig grunn til mistanke», altså at det er mer sannsynlig at de siktede sto bak drapene enn at de ikke gjorde det. Lagmannsretten mener at dette vilkåret er oppfylt. Men kjennelsen viser samtidig at politiet fortsatt står langt fra det strenge kravet som stilles til domfellelse: Å bevise ut over enhver rimelig tvil at de utpekte er skyldige. I norske rettssaler er påtalemyndigheten nøye med å understreke at det ikke skal legges vekt på «enhver» tvil. Det er bare den «fornuftige og berettigede tvil» som skal føre til frifinnelse. En forsvarsadvokat vil på sin side minne domstolen om at den må være «helt sikker» for å domfelle tiltalte. Lagmannsretten knytter mistanken i Orderud-saken til et våpenfunn, til motstridende forklaringer og til hendelsene i et selskap lille julaften i fjor. Dette gir langt fra tilstrekkelig sikkerhet om hva som skjedde drapsnatta.
  • Heldigvis er det svært sjelden at domstolene synder mot de strenge kravene til domfellelse. Det forekommer nok atskillig oftere at det tas for lett på vilkårene for varetektsfengsling. Lagmannsrettens kjennelse skiller seg i så måte ut ved sin grundighet. Orderud-sakens karakter og temperatur har løftet domstolenes rutinemessige bevisvurderinger opp på den nasjonale dagsorden. Selv en av de siktedes sykehusinnleggelse har interesse ut over selve saken: Prinsippet om at ingen kan holdes fengslet dersom dette vil være et «uforholdsmessig inngrep», har godt av å bli drøftet også utenfor landets tinghus, for eksempel av politikere som roper på mer bruk av varetekt av behandlingstrengende vinningsforbrytere.
  • Orderud-saken viser også betydningen av mobiltelefonutskrifter for å sjekke de siktedes alibier. Elektroniske spor kan gi eksakt informasjon der vitner snakker usant eller husker dårlig. I Tom Halvorsen-saken i Stavanger, drosjedrapet i Nittedal og Elvik-saken i Bergen, har sammensetningen av mange hundre mobilsamtaler og tekstmeldinger gitt politiet avgjørende spor. I Orderud-saken sjekkes flere hundre tusen 180-samtaler. Denne elektroniske etterforskningen kan ha konsekvenser vi knapt ser konturene av, selv for den store delen av befolkningen som bærer vår tids fotlenker uten å skjule mørke hemmeligheter. I dag krever teleselskapene rettslig kjennelse for å levere ut sitt materiale. Det er nok ikke lenge til at de som slår av eller ikke eier mobiltelefon, blir mistenkelige i seg selv. Deres atferd kan jo ikke etterprøves digitalt.
  • Lederen for dagspresseutvalget, Hallvard Bakke, er en av flere som har tatt opp Orderud-sakens kommersielle potensial og samkvemmet mellom politi og presse (Dagsavisen 9.8.). Bakke har naturligvis rett i at saken har bidratt til Dagbladets og VGs gode salgstall i sommer. Det er gjerne slik at de største nyhetene også selger flest aviser. Det er også riktig at avisenes krimreportere forholder seg til politiet som en viktig kilde, på samme måte som politiske journalister henter informasjon fra politikerne. Alt dette kan problematiseres, men et grunnleggende premiss må være at grove forbrytelser verken er et privat anliggende eller en sak for statsapparatet alene.
  • Når riksadvokaten om noen måneder selv skal avgjøre tiltalespørsmålet - slik regelen er i saker om overlagt drap - blir de siktedes forklaringer svært avgjørende. Mobiltelefonene kan kanskje røpe hvor de fire har vært drapsnatta. Men den subjektive skyld - i dette tilfellet den eventuelle vilje til å gjennomføre et planlagt drap på tre mennesker - er en gåte som ikke kan avdekkes ved hjelp av elektronikk.