Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den første oljekrigen

I dag er det 50 år siden Suez-krigen startet. Vesten har ikke lært så mye siden den tid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KLOKKA 16.59 lokal tid 29. oktober 1956 hoppet 395 israelske fallskjermsoldater ut fra israelske transportfly over Sinai-ørkenen i Egypt og landet ved Mitla-passet. Suez-krigen var innledet. I dag, 50 år seinere, kan man slå fast at dette var en krig som ikke bare Storbritannia og Frankrike tapte, men som også var bygd på løgner, propaganda og stormaktsarroganse.Den egentlige bakgrunnen for krigen var president Gamal Abdel Nassers nasjonalisering av Suez-kanalen 26. juli 1956. Egentlig gjorde ikke Nasser noe ulovlig, han betalte også seinere ut både franske og britiske eiere. Men den egyptiske presidenten utfordret britiske og franske interesser. For britene betydde det mye at Nasser hadde vært så utilgivelig frekk å si nei til egyptisk medlemskap i den antisovjetiske Bagdad-pakten. For Frankrike spilte det en stor rolle at Egypt støttet opprørerne i Algerie.

MEN BAKOM det hele lå oljeleveranser fra områdene rundt Persiabukta og Den arabiske halvhøy. Tre fjerdedeler av britisk oljeeksport gikk gjennom Suez-kanalen. Kanalen var også viktig for fransk oljeimport. Sett med britiske og franske øyne var Nassers nasjonalisering av Suez-kanalen helt uakseptabel. De to kolonimaktene kunne ikke starte en krig, men det kunne Israel. Israelerne fryktet at den egyptiske militærmakten ved hjelp av sovjetiske våpen etter hvert ville angripe Israel, og de hadde også sett seg lei på palestinske geriljaangrep fra egyptisk territorium. Når Tiranstredet ved innløpet til Akaba-bukta i tillegg var stengt for israelske fartøyer, mente man å ha all grunn til å angripe Egypt.

ISRAEL OG FRANKRIKE gjennomførte hemmelige forhandlinger høsten 1956. Etter hvert kom også britene med. Planen var at israelerne skulle angripe Egypt og at Storbritannia og Frankrike ganske så «uvitende» om dette skulle stille et ultimatum til de krigførende parter. Dette ville medføre at israelske styrker ville bli stående på egyptisk område, og Nasser sa ikke overraskende nei. Franskmennene og britene angrep Egypt, men så kom overraskelsen: USA satte foten ned og presset sammen med Sovjetunionen fram et vedtak om tilbaketrekning i FNs sikkerhetsråd. Krigen var slutt. Egypt led et militært nederlag, men Nasser ble arabernes helt. Storbritannia og Frankrike mistet sine dominerende maktposisjoner i Midtøsten, og Israel som egentlig var den militære seierherren, oppnådde bare at Tiranstredet ble åpnet for israelske skip.

SUEZ-KRIGENble i Vesten overgått av Sovjetunionens innmarsj i Ungarn og det var kanskje årsaken til at man ikke brydde seg så mye om det råtne spillet som foregikk mellom Israel, Frankrike og Storbritannia. En titt på førstesida av den israelske avisa The Jerusalem Post fra 30. oktober 1956, viser at bløffen i hvert fall virket innledningsvis. I flere artikler sto det henvist til at britene og franskmennene holdt krisemøter, som om de ikke visste noe om det israelske angrepet. Avisa siterte også et kommuniké fra De israelske forsvarsstyrkene, IDF, der det het at militæroperasjonen var nødvendig på grunn av «gjentatte egyptiske angrep på israelske statsborgere» og der hensikten var «å ta fra israelerne muligheten til et fredelig eksistensgrunnlag». I dag vil vel de fleste være enige om at militærkommunikeet var en smule overdrevet.Kommandanten for de israelske fallskjermstyrkene ved Mitla-passet het Ariel Sharon. En av soldatene hans var Rafael Eitan som seinere ble israelsk forsvarssjef. Han skrev i sine memoarer i 1991 om den 29. oktober 1956:«Vi avsluttet vår arbeidsdag med å merke området hvor franske fly skulle slippe ned forsyninger til oss». Her bekreftes det altså at Frankrike var med i krigen mot Egypt fra første dag.

DEN BRITISKE statsministeren Anthony Eden mistet jobben på grunn av Suez-krigen, men tok ingen sjølkritikk. 14. desember 1956 uttalte han:«Jeg er mer overbevist enn jeg har vært om noe annet i mitt liv. Mine kolleger og jeg hadde rett i vurderingene og avgjørelsene vi tok. Historien vil bevise dette.»Uttalelsene minner litt om hva president George Bush sa om Irak-krigen nylig:- At kampen er tøff betyr ikke at den ikke er verdt innsatsen. Vi vinner og vi vil vinne.Både i Storbritannia og i Frankrike ble Nasser for 50 år siden sammenliknet med Adolf Hitler. Det ble Saddam Hussein også før Irak-krigen startet. I begge tilfeller ble faren de to presidentene representerte overdrevet. I både Irak og Egypt var målet regimeendring. I begge land er Vesten blitt ydmyket. Og i begge tilfeller spilte olje en meget viktig rolle.