Den fortapte hovedperson

Ola Bauer har omsider tatt farvel med sin gamle gjennomgangsfigur Jo Vendt. I år heter hovedpersonen hans Bo Brandt. Men det klanglige og rytmiske slektskapet mellom navnene er jo påfallende - som om Bauer vil fastholde en forbindelse samtidig som han kvitter seg med noe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det er vel nettopp det han gjør i romanen «Metoden». Han skriver som så ofte tidligere om en rotløs og reisende ung mann: Bo Brandt er forsåvidt ingen nyskapning. Forfatterens holdning til ham er imidlertid ny. Bauer smiler ikke lenger av sin hovedperson. Dermed forsvinner den bråkjekke, egosentriske og sjølforaktende figuren Jo, til fordel for en romanskikkelse som nok er et sosialt utskudd, men som finner aksept på et meget vesentlig hold. Hos Ola Bauer. Denne nye og rankere dikterholdningen er betydningsfull. Den åpner her for et språk som med sin såre maskulinitet får Bauer til å likne Jens Bjørneboe, vel å merke Bjørneboe på det beste, og den forteller meg at forfatteren ennå har ubrukte piler i sitt kogger.

Kriminal

Nå utga som kjent Ola Bauer en sterk roman for to år siden, den politiske «Rosapenna» fra Nord-Irland. &3171;Metoden» er mindre helstøpt enn den. Forfatteren har lagt inn i boka ei kriminalhistorie, som isolert sett er underholdende og som blir skikkelig fullført. Men den føyer seg ikke så naturlig på plass som den burde ha gjort. Det varer for lenge før den begynner, og når den omsider kommer i gang , suger den for mye oppmerksomhet. Slik blir romanen mer overflatisk etter hvert, til den ender i et sluttpoeng som ligger temmelig mye utapå.

Men om &3171;Metoden» ikke er noen formfullendt bok, opplever jeg den altså som viktig og fornyende i Bauers forfatterskap. Det psykologiske bakgrunnsstoffet kjenner vi riktignok igjen: Bo Brandt kommer fra en pillråtten kjernefamilie der svik og avvisning dominerer. Han drar hjemmefra, går på fylla - og reiser, reiser. Vi følger ham særlig gjennom afrikanske land på 1970-tallet, under urolige omstendigheter som gir en slags hvile til Brandts flyktningesjel.

Stil

Men det som gjør romanen verdifull er verken reiseskildringen eller kriminalhistoria. Det er kvaliteten på Bo Brandts forhold til omgivelsene, slik dette forholdet framtrer gjennom Ola Bauers stil.

Og her ser vi betydningen av at forfatteren endelig har godtatt sin stakkars hovedperson. Ved å fjerne den ironiske distansens fjerner han også avstanden mellom Brandt og verden rundt ham. Bo blir satt i stand til å ta innover seg de andre. Sjela hans for lov å være ærlig og redelig forpint, i en verden som lider, og lidelsen kommer dermed tett innpå. Den blir banalt sagt til artikulert medlidelse.

Ingen dikter oppnår gratis slike virkninger, selvfølgelig. Ola Bauer har nok jobba mye og hardt med det stilistiske her. Og han lykkes - om ikke i å lage en topproman på tuftene etter Bjørneboe, så i å overbevise om at han snart kan komme til å gjøre det.