Den fortapte sønn

Biskopen har misforstått historien om den fortapte sønn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BISKOP ERNST Baasland omtaler sin sønn som fortapt og sier sønnen har bedratt sin mor. Dermed kan biskopen så å si frikjennes fra anklager om korrupsjon. Men går han moralsk fri?

DET VAR ET selsomt øyeblikk å se biskopen redegjøre for sinn sønns psykiske helse på NRKs Redaksjon En sist uke. Med varm og tillitvekkende stemme fortalte biskopen mildt at hans kone har handlet i god tro når hun har lånt sønnen penger. Men sønnen har bedratt henne, og de har opplevd et svik. Sønnen har skapt «et krater» som han drar moren og biskopens tre fantastiske sønner med seg i. Biskopen har på sin side, holdt stien ren. For en biskop kan ikke lyve, det skal stilles ekstra store krav til en biskop. Når en biskop snakker, er det som om han står med en ropert i hånda, slik har det nok føltes for sønnen også. Akkurat. Hva med å fjerne roperten, og satse på toveiskommunikasjon?

JEG TROR biskopen har misforstått bibelhistorien om den fortapte sønn. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham (..) han var tapt og er blitt funnet. Det følger ingen heftelser med denne tilgivelsen. Man elsker barnet sitt, og denne kjærligheten er uten vilkår. Særlig bør dette gjelde i forhold til hvor langt en far er villig til å gå for å beskytte sin sønn. Det blir nærmest grotesk å høre biskopen fortelle om sønnens psykiske tilstand: «Han har mer enn en gang truet med at han vil ta livet sitt». Ja vel. Og føler den fortapte sønn seg komfortabel med at dette utbasuneres foran hundretusener av TV-seere?

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIK VASKER altså en biskop sine hender. Ved å skyve alt ansvar over på sønnen, og fortelle at han selv (ettersom Jesus la vekt på det), aldri har traktet etter mammon. Tvert om ser biskopen på seg selv som «en pilgrim i livet». Han er et uskyldig offer i et grotesk spill. Sønnen har han dessuten ikke hatt kontakt med på et par år. Men siden de har lekt og spilt fotball sammen, sitter dette i. Samtidig gjeninnsetter biskopen seg selv som patriark ved å si at gutteverdenen har han bedre greie på enn kona.

SLIK LYDER ordet, og det er gjerne fylt av det patriarkalske og bibelske maktspråket: «Den fortapte sønn måtte stå til sannhets erkjennelse» og «jeg skal møte han med noe av den samme holdning som faren møtte sin fortapte sønn med, selv om det er vanskelig», sier Baasland. Du verden. Selv sier ikke sønnen så mye fra sitt skjulested i Tsjekkia: «Jeg har fått referert det faren min har sagt». For å si det sånn – det har vi andre også. Og jeg synes slett ikke det virker betryggende. Biskopen går kanskje fri juridisk, men ikke etisk. Det heter seg at i min fars hus er det mange rom. Her virker det temmelig trangt.