Den fremmede

Hvis det åpenbart går så bra for Barack Obama, hvorfor går det ikke så bra for ham?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var som et symbol på alt som gikk riktig vei for Barack Obama da han på første forsøk sendte en basketball syngende rett gjennom kurven fra trepoengsmerket i en idrettshall i Kuwait, foran hundrevis av jublende soldater. Noen uker seinere er det fremdeles påtakelig hvordan Obamas smarte, tette og disiplinerte valgorganisasjon gruser motstanderen John McCains kjeklende og skranglete gutteklubb, og hvordan Obama selv framstår som opplagt og selvsikker der McCain stadig oftere lar frustrasjonen skinne gjennom.

Men i forrige uke offentliggjorde TIME Magazine resultatene av en landsdekkende meningsmåling som viser Obama med en 5 prosents ledelse over John McCain, med 46 prosent mot McCains 41. Forholdet mellom de to er det samme som i juni, og dét i et år der alle vinder blåser i demokratisk retning. I svingstater som Colorado har McCain krøpet nærmere. Obama leder stadig, men også Michael Dukakis og Al Gore hadde en tydelig ledelse over sine republikanske motstandere i sommermånedene før valget, og vi vet hvordan dét gikk. Politiske kommentatorer skriver ikke lenger om hvor flink Obama er til å skyte i basketball eller hvor bra han ser ut ved siden av Nicolas Sarkozy. Nå spør de om hvorfor det ikke går så bra, når det jo går så bra.

Det kan ha å gjøre med Obamas hudfarge. Det kan ha å gjøre med at det falske ryktet om at Obama er muslim har fått feste seg. Det kan også ha med å gjøre at McCains nye rådgiver Steve Schmidt delvis har lyktes i å framstille Obama som en overmodig jypling som tror han er president allerede. Og selv om selv mora til John McCain syntes sønnens Britney-reklame var bra teit, skapte han en snakkis med reklamefilmen som framstilte Obama som en glitrende starlet som har blitt berømt uten å ha noen merittliste å vise til. Nettopp Obamas store personlige appell er i Karl Rove-eleven Schmidts hender blitt til noe negativt, til et bedrag, til en fasade som utelukker substans og erfaring.

Men kanskje handler Barack Obamas komplekse forhold til velgerne om en tvil som går enda dypere. New York Times-kommentatoren David Brooks tegnet i forrige uke et portrett av Obama som en fri, rastløs og uhåndgripelig skikkelse som har drevet gjennom eliteinstitusjoner hele sitt voksne liv uten å slå rot eller sette varige spor etter seg noe sted. For mange amerikanere er han vanskelig å forankre, i motsetning til John F. Kennedys tydelige tilhørighet til det katolske og velstående sjiktet i Massachusetts og Jimmy Carters sterke bånd til den lille byen Plains i Georgia. Republikaneren Alex Castellanos mener velgerne savner en autentisitet i stjerneskuddet fra Hawaii, Kenya og Chicago.

–Obamas selvbiografi «Å leve en drøm» er en slående vakker bok, kraftfull og poetisk, skriver Castellanos.

–Det er også en historie om en mann som har vært mange menn. Til tider tar Obama avstand fra leiren han er formet av, bare for å forme seg selv på nytt én gang til.

For mange er Obamas komplekse erfaringsbakgrunn en stor styrke, for andre gjør det ham fremmed. Men det er ikke sikkert det uvanlige ved Obama, som ifølge meningsmålingene er godt likt, vekker fiendtlighet så mye som usikkerhet i dem han vil få til å stemme på seg. Det er like fullt en usikkerhet han er nødt til å takle. Han må skape en ny fortrolighet. Men samtidig må han trolig også mindre interessant, mindre blendende. Den konservative spaltisten Robert Novak skrev i juni at McCain taper valget hvis det handler om McCain, men vinner valget dersom det handler om Obama. I dette valget hander alt om å omfavne Obama eller ikke, mens en sjalu John McCain er skjøvet ut på sidelinjen og henfallen til smålige reklamefilmer. Kanskje er Obamas beste kort å snu oppmerksomheten bort fra seg selv og over til den gamle mannen i hjørnet.