«Den gale hund»

Seymour Hersh er ikke presidentens mann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET HAR VÆRT

langt mellom de Watergate-aktige avsløringene av Bush-administrasjonens krig mot terror i amerikansk presse. Reporterlegenden Seymour Hersh har stått for et bemerkelsesverdig unntak.

Det var en Hersh-artikkel i The New Yorker i vår som for alvor rettet søkelyset mot overgrepene i Abu Ghraib-fengslet i Irak. I boka «Chain of Command. The Road from 9/11 to Abu Ghraib» som kom ut forrige mandag, går han videre og anklager W. Bush for å ha vært klar over overgrep mot terrormistenkte fanger helt siden 2002 - uten å løfte en finger for å forhindre det. Hersh, med det sjarmerende tilnavnet «den gale hunden», befinner seg igjen der han trives best - med kjevene låst rundt beinet til den sittende presidenten.

Bikkje-tilnavnet

skal Hersh ha fått av Henry Kissinger, en mann reporteren karakteriserte slik: «Der andre søvnløse teller sauer, teller Kissinger forbrente og lemlestede kambodsjanske og vietnamesiske babyer.» Kissinger svarte med å kalle Hersh en gal hund. Dette finstemte, avbalanserte forhold til makta har Hersh siden rendyrket.

HERSH BLE

berømt for sin avsløring av My Lai-massakren under Vietnamkrigen, der minst 350 kvinner, barn og eldre menn i en landsby i Vietnam ble slaktet ned av amerikanske soldater. Hersh fikk Pulitzer-prisen to år seinere, da det ikke lenger var mulig å hevde at My Lai-avsløringene var overdrevne. Han ble den store reporterstjernen - før Bob Woodward og Carl Bernstein suste forbi med avsløringene av Watergate-skandalen, og tjente seg rike på boka og filmen «Alle presidentens menn.»

«Den gale hunden»

lå stille en stund på nittitallet, etter at boka hans om John F. Kennedy ble fullstendig slaktet, blant annet på grunn av manglende kildekritikk. Men etter 11. september våknet Hersh til live igjen. I vår fikk den 67 år gamle journalisten den høythengende National Magazine Award - omtrent samtidig med at en ny tretrinnsbombe ble publisert. Artikkelen «Torture at Abu Ghraib» ble etterfulgt av artiklene «Chain of Command» og «The Gray Sone», der Donald Rumsfeld blir stilt personlig til ansvar for å ha godkjent tortur. Med boka «Chain of Command» plasserer Hersh nå ansvaret enda lenger opp: George W. Bush har selv godkjent etableringen av en spesialenhet med tillatelse til å mishandle fanger.

«ER DET LIKE ILLE

som å kutte hodet av noen på tv?» spurte forsvarsminister Donald Rumsfeld da han i forrige uke ble konfrontert med påstandene. Rumsfeld sier «nei» og mener altså at alt som er nesten - men ikke like ille som tv-overført halshogging, er ok.

I tillegg må han selvsagt bevise at de mishandlede fangene har noe som helst med avkappede hoder og flykapringer å gjøre. Og han skal vel slite med å argumentere overbevisende for at et demokratisk samfunn skal ha blodhevn som et bærende prinsipp. Etter Hershs innsats er det nemlig dette det koker ned til - torturen er ikke tilfeldige overgrep foretatt av enkelte soldater av lav rang. Det er en strategi, en måte å se verden på som går helt til topps i den amerikanske administrasjonen.