Den glemte tenkeren

Det er hundre år siden Sartre ble født. Diskusjonen er i full gang om hva han egentlig etterlot seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Jean-Paul Sartre (1905- 80), forfatter, filosof og dramatiker - eksistensialismens far er mer enn noen annen den engasjerte franske intellektuelle. De aller fleste vil huske ham på den lille tønna utenfor Renault-fabrikken i 1970, eller med Simone de Beauvoir ved sin side og pipa i munnviken på en kafé i Saint-Germain-des-Près. Men hva er det igjen av ham i dag?

SARTRES BIOGRAF, Annie Cohen-Solal, påpeker at han har en langt større prestisje ute enn hjemme. I Frankrike er han i verste fall glemt, i beste fall tidd i hjel. De store temaene han kjempet for, frihet, det skrevne og det talte ordet og det intellektuelle engasjementet, fenger ikke lenger på samme måte som før. Sartre er i sitt hjemland på mange måter en glemt tenker. Det vanlige i dag er å holde en viss kritisk distanse til ham, og bemerke at verket hans har havnet i en passende «parentes». Men likevel blir det lagt friske røde roser på graven hans hver dag. Sartre lever, gjennom alle sine disipler.

NÅ SKAL HAN TYDELIGVIS ut av glemselen. I dag åpner den største utstillingen som noensinne er blitt viet Sartre i Nasjonalbiblioteket i Paris. Med titalls manuskripter og brev som viser hvilket geni han var. Samtidig utgis teaterstykkene hans i en ny komplett utgave og minst ti biografier kommer ut i disse dager. Dette blir uten tvil en Sartre-vår. Man kan si alt om Sartre etter at han er død. «Man kommer inn i en død som i en mølle,» skrev han selv i sin biografi om Gustave Flaubert, «Familiens idiot». Sartre var stor. Han framkalte sterke reaksjoner. Tilhengere av fransk Algerie plasserte bomber i leiligheten hans.

SARTRE VAR PÅ ALLE fronter. Han var overalt til enhver tid. Han var vitne og medvirkende i ei tid han ofte befant seg i opposisjon til. Han var en forfatter som forventet mye av sine lesere. Selv for franskmennene framstiller han mye i dag, kanskje først og fremst den engasjerte forfatteren og intellektuelle. Han er blitt en referanse, som ingen av dagens intellektuelle kan måle seg mot. Han kan ikke resymeres, ikke lukkes inne i noen bås. «Man putter ikke Voltaire i fengsel,» sa de Gaulle. Sartre selv ville aldri puttes i noen bås. Han nektet å motta Nobelprisen i 1964. Han ville ikke rehabiliteres, og ville sterkt mislikt hvis det skulle skje nå, 25 år etter hans død.

I NORGE er interessen stadig levende, i hvert fall i fagmiljøer. Stykkene hans er spilt med jevne mellomrom, det holdes seminarer og forelesninger. Han er kanskje for ekstrem for det store publikum, for kontroversiell. Men han leses. Det må likevel kanskje et hundreårsjubileum til for å blåse liv i interessen, som i Frankrike. Der anses den synkende interessen som en tragedie. Frankrike har ikke annet enn sin egen nedgang å feire, mener ukemagasinet Le Nouvel Observateur. Jubileer er kjærkommen avveksling.