Den globale kapitalismen

En internasjonal forurensningsskatt kan være nyttigere enn Tobinskatt på finanstransaksjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norge gikk i løpet av hundre år fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en av de rikeste. Gjennom bruk av moderne teknologi og internasjonalt varebytte avskaffet vi blodslitet og fattigdommen i vårt eget land, med basis i våre naturressurser.

På tilsvarende måte kan resten av verdens raskt voksende befolkning også komme ut av fattigdommen - dersom vi tar i bruk teknologi som ikke ødelegger livsmiljøet vårt. Nasjonene må fortsette å bygge på sine komparative fortrinn. Det betyr at Norge fortsetter å produsere fisk, og kjøper kjøleskap fra italienere og storfekjøtt i Botswana.

Å kjempe mot internasjonalt varebytte på prinsipielt grunnlag, er å nekte verdens fattige menneskeverdige liv.

Samtidig skaper den internasjonale kapitalismen enorme skjevheter, maktkonsentrasjon, demokrati- og miljøproblemer. Venstre deler den kritiske analysen som organisasjonen Attac og den politiske venstresiden gir uttrykk for. Men politikk er ikke å drive situasjonsbeskrivelse. Det er å finne løsninger, og vi er utviklingsoptimister.

Tobinskatt

Tobinskatt er et godt ment og i utgangspunkt fornuftig forslag. Men det er ingen løsning, så lenge den ikke gjennomføres av alle nasjoner. Det vil alltid finnes et Liberia og en Cayman Island. Tobinskatt vil gi enda større makt til den internasjonale storkapitalen, fordi interne transaksjoner i multinasjonale selskaper ikke lar seg kontrollere. Det er heller ikke mulig i praksis å skille mellom valutatransaksjoner som oppgjør i ordinært varebytte og rene spekulasjoner. Vi har nok eksempler på at velmenende politiske tiltak, som gjør det lønnsomt og mulig med tilpasninger, ender med å gi de sterkeste enda flere fordeler, mens de svakeste ender sine dager i en millimetervev av et byråkratihelvete.

Destruktivt

Attacs kamp mot WTO og IMF blir faktisk direkte destruktiv, fordi de forsøker å hindre verdenssamfunnets foreløpig spede og utilstrekkelige forsøk på å skape internasjonale kjøreregler.

Den grønne skattereformen, slik Venstre har utformet den, kan etter vårt syn gi bedre løsninger på vesentlige deler av skyggesidene ved den globale kapitalismen. Grønn skatt reduserer miljøødeleggelsene ved å la forurenser betale regningen. Den industrialiserte verdens forbruk av billig, fossil energi er blant annet grunnlaget for at fattige afrikanere dyrker «cash-crops» til vår rike verden, istedenfor å drive bærekraftig utvikling, slik de gjør i sin egen lille «shamba».

I det øyeblikk skips- og luftfart må betale hva det burde koste å øke CO{-2}-, NOX- og SO{-2}-utslippene sine, blir det fort mindre lønnsomt å frakte friske blomster fra Kenya til Norge, og kapitalen kan lettere finne vei inn i prosjekter som gir mer tilbake til produsentlandet.

En internasjonal energiskatt kan innføres i vedtak mellom enkeltnasjoner i allerede etablerte samarbeidsorganer, og den kan finansiere FN, om man vil. Grønn skatt kan for eksempel innføres innen OECD ved at man blir enig om en CO{-2}-avgift på transporter til OECD-landene. Det kan være en oppgave for Jagland i Sikkerhetsrådet.

Farbar

Grønn skatt er ikke patentløsningen på alle verdens problemer, men den er i motsetning til Tobinskatt en farbar vei, som ikke slår ut barnet med badevannet slik Attacs og deler av venstresidens kamp mot WTO, Verdensbanken og IMF truer med.

Venstre anerkjenner markedskreftene som summen av din, min og andres daglige etterspørsel, og at disse «naturkreftene» kan styres og tøyles til menneskehetens beste ved å ta i bruk selve motoren i markedet, nemlig prisdannelsen. Ved å bruke skatter og avgifter til å styre forbrukeres og bedrifters atferd i den retning vi ønsker, bruker vi liberale - og effektive - styringsverktøy. Målet er bedre miljø og bedre fordeling, mer demokrati og maktspredning.

Globaliseringen kan ikke og bør ikke stanses. Det vi trenger er sterke globale spilleregler, institusjoner og samarbeidsordninger. Vi stopper ikke en brusende elv ved å bygge demning, den brister til slutt. Isteden utnytter vi energien og leder vannet til strøk som trenger vanning. Økonomisk globalisering må følges av globalisert politikk.