JEG GLEMMER ALDRI
en augustmorgen i Kraków i fjor. Millioner av mennesker var ute i gatene. Paven, deres egen Karol Wojtyla, skulle passere. Jeg sto i et lite gatekryss ved ei bru over den fyldige Wisla-elva. Sola varmet. Det var tettpakket med mennesker, men likevel underlig stille, slik forventning kan være. Med ett høres jubel flere kvartaler borte. Den nærmer seg lik en bølge. Så er han der. Over brua. Folk rundt meg jubler. Roper «Lenge leve paven» og «Vi elsker deg». De har tårer i øynene. Sekunder etter er han borte. Men de har fått et glimt av ham, og - slår det meg - av håp og tro.
MÅLT I KILOMETER
har jeg vært atskillig lenger fra Norge, men i følelser og tro har jeg aldri vært lenger fra en karrig luthersk natur enn i dette øyeblikket. Aldri har jeg heller sett et menneske med et slik grep på menneskemassene. Et menneske som til og med er motsetningen til markedets idealer: Han er en gammel, siklende, syk og skrøpelig mann - en global pasient. Gjennom sine reiser, messer og taler gir han en verdighet, ikke bare til alderdommen, men også til livet. Hans svakhet er blitt hans våpen. Han ser ut som en gjennomsnittlig sykehjemspasient, og i denne alminneligheten er han blitt en kraftfull tale til jordas befolkning.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
