JEG GLEMMER ALDRI
en augustmorgen i Kraków i fjor. Millioner av mennesker var ute i gatene. Paven, deres egen Karol Wojtyla, skulle passere. Jeg sto i et lite gatekryss ved ei bru over den fyldige Wisla-elva. Sola varmet. Det var tettpakket med mennesker, men likevel underlig stille, slik forventning kan være. Med ett høres jubel flere kvartaler borte. Den nærmer seg lik en bølge. Så er han der. Over brua. Folk rundt meg jubler. Roper «Lenge leve paven» og «Vi elsker deg». De har tårer i øynene. Sekunder etter er han borte. Men de har fått et glimt av ham, og - slår det meg - av håp og tro.
MÅLT I KILOMETER
har jeg vært atskillig lenger fra Norge, men i følelser og tro har jeg aldri vært lenger fra en karrig luthersk natur enn i dette øyeblikket. Aldri har jeg heller sett et menneske med et slik grep på menneskemassene. Et menneske som til og med er motsetningen til markedets idealer: Han er en gammel, siklende, syk og skrøpelig mann - en global pasient. Gjennom sine reiser, messer og taler gir han en verdighet, ikke bare til alderdommen, men også til livet. Hans svakhet er blitt hans våpen. Han ser ut som en gjennomsnittlig sykehjemspasient, og i denne alminneligheten er han blitt en kraftfull tale til jordas befolkning.
VEL HJEMME IGJEN
forstår jeg lettere hvorfor erkebiskopen av Kraków, Karol Wojtyla som ble pave for 25 år siden, aldri får fredsprisen. Vi har sett motsetningene den siste uka. Mens den tidligere polske presidenten og Solidaritet-lederen Lech Walesa var skuffet over at paven ikke fikk prisen, ble store deler av verden og hele WHO rystet over kardinal Trujillos særegne teorier om hull i kondomer.
Gale prester og biskoper fins i alle kirkesamfunn. I rikt monn også i den katolske kirken. Problemet for Vatikanet i dette tilfellet er at uttalelsene bekrefter et unyansert bilde av en kirkeledelse som ikke har forstått alvoret aids-epidemien representerer. Og et bilde som avslører et konservativt og passivt syn på seksualitet og samliv mellom mennesker. Vatikanets struktur gjør det ikke helt enkelt for paven å dementere kardinal Trujillo. Men det burde vært sagt ifra. Katolikker over hele verden har protestert. Gjennom reisene har paven knyttet katolikkene sammen, men med sin teologiske konservatisme har han bidratt til at fløyene i Kirken er kommet lenger fra hverandre. Ikke få katolske prester og frigjøringsteologer i fattige land ville sett det som en katastrofe om han fikk fredsprisen. Og de nye kardinalene som utnevnes, er konservative.
EN NØKKEL TIL
å forstå Johannes Paul 2. ligger nettopp i Kraków. Om han ikke har lyktes i å fornye Kirken, har han i desto større grad spilt en betydelig rolle på den internasjonale politiske arena. Under det siste besøket i Kraków sa Walesa at uten pavens ord og taler ville det neppe ha vært noe Solidaritet. Wojtyla var professor og underviste i både teologi og filosofi ved siden av å være kardinal. Han opplevde tysk okkupasjon og seinere kommunistenes diktatur. Han kom til å stå på KGBs dødsliste. Antakelig har Walesa rett i pavens betydning for kommunistregimenes fall. Og antakelig har fredsforskere rett når de understreker at pavens motstand mot Irak-krigen var svært viktig for at den ikke utviklet seg til en religionskrig mot muslimene. I sin antikommunisme tilhørte han aldri de reaksjonære, noe som går tydelig fram av hans skrifter og taler de siste åra. Med stadig sterkere ord angriper han den rike og vestlige verdens materialisme og markedstenkning, som truer med å undergrave menneskeverdet og demokratiet. I Kraków var hans preken for nærmere tre millioner mennesker i Blonia-parken også en solidaritetserklæring til arbeidsledige, hjemløse eldre og ungdom som ikke får utdanning.
Pave Johannes Paul 2. har vært modig og historisk i sin kamp for menneskeverd og kamp mot totalitære regimer, derfor er det trist at han fortsatt lar sine kardinaler være de første til å kaste stein når samlivene og seksualitetens nederlag bringes fram i lyset.
