Den gode dommer

To nye dommere skal ansettes i Høyesterett og søknadsfristen gikk ut denne uka. En ny generasjon er i ferd med å ta over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET INTERESSANT sammentreff skjedde denne uka: Justiskomiteen i det amerikanske senatet startet høringene av Samuel A. Alito jr. som er foreslått av president Bush til nytt medlem av USAs høyesterett og her i landet gikk søknadsfristen ut for to dommerembeter i Norges Høyesterett. De to prosessene som skal ende med utnevnelse er så ulik at det er grunn til å lure på om det er samme type institusjoner det er snakk om. Den amerikanske høyesterett er, som en av de tidligere justitiarier har sagt, av «klart amerikansk utforming og funksjon», mens den norske i like høy grad må sies å være av norsk utforming og funksjon. Men de to springer ut av den samme statsrettslige tankegang, der prinsippet om maktbalanse mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt, slik den ble utformet under opplysningstida, står sentralt. Den amerikanske og den norske grunnlov er så vidt jeg vet de to siste av 25 konstitusjoner fra denne epoken, og derfor er det også grunn til å se de to lands høyesterett i den samme tradisjonen.

MEN HER STANSER likhetene. Mens høyesterett i det amerikanske systemet spiller en betydelig politisk rolle, er det bare unntaksvis at den norske blir forelagt spørsmål av denne karakter. I USA kan og skal høyesterett gjennom sine dommer drive rettsutvikling som har karakter av lovgivning. I Norge har nok dette fra tid til annen vært enkelte justitiariers program, men i praksis har retten vært tilbakeholden. Den amerikanske domstolen skal sikre kontinuitet i statsstyret. Fordi dommerne utnevnes på livstid, kan en sittende president gjennom sine dommerutnevnelser sikre sin ideologiske linje et liv langt ut over egen embetsperiode. I det norske system ligger det ingen slike hensyn bak utnevnelsene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAMUEL A. ALITO må godkjennes i Senatet. Denne uka har han stått skolerett for justiskomiteens aldrende medlemmer. De norske kandidatene blir intervjuet av innstillingsrådet som spør dem om juridiske og praktiske saker. I Senatet er Alito blitt grillet offentlig om så vel politiske som juridiske spørsmål. Holdningen til abort sto sentralt, men ut over det er han blitt utesket sitt syn på en rekke spørsmål som skal klargjøre hans ideologiske ståsted. Slik den politiske situasjonen nå er i Washington, med klare ideologiske og partipolitiske fronter, kan vi regne med at den endelige godkjenningsvoteringen vil bli dramatisk. Senatet har ennå ikke godkjent justitiarius John Roberts jr.

DE TO NYE DOMMERNE i Norges Høyesterett blir etter den nye ordning med en domstolsadministrasjon, i praksis utpekt av innstillingsrådet. Vi kan ta for gitt at regjeringen vil følge innstillingen, og Stortinget spiller ingen rolle. Siden november 2002, da den nye ordningen ble opprettet, er det utnevnt 114 dommere i statsråd til tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, og bare ved tre anledninger er det skjedd avvik fra innstillingen. Alle årets søkere til Høyesterett er regnet som høyst velkvalifiserte jurister med solid erfaring. Deres politiske standpunkt er ikke kjent, men vi kan regne med at de ligger lett til høyre i det politiske sentrum og er fullproppet av ansvarlighet overfor vår samfunnsform. De vil ha liten lyst til å underkjenne lover gitt av Stortinget. De vil være vare overfor signaler fra Stortinget om straffenivået. Og deres syn på EU kan få betydning for rettens behandling av saker som også behandles av domstoler innenfor EU-EØS-systemet.

VI STÅR FORAN et generasjonsskifte i retten. Den aldrende «kollokviegruppa» som tok sin juridikum i begynnelsen av 1960-åra nærmer seg pensjonsalderen. Vi skal si farvel til Ketil Lund, Kirsti Coward, Eilert Stang Lund og Lars Oftedal Broch, dommere dels med bakgrunn fra hovedstadens dannelsesborgerskap og alle med eksamen fra Det juridiske fakultet i Oslo. De hadde 60-åras radikale impuls i sin juridiske ryggrad og de var påvirket av vindene fra de moderne samfunnsvitenskaper, som sosiologi og kriminologi. Nå er tida kommet for distriktsjussen fra universitetene i Bergen og Tromsø. Det kan endre samfunnspersperspektivet i retten.

POLITIKERNE har gitt fra seg styringen over hvem som utnevnes til dommere. Mange som burde være aktuelle, kvier seg for å tilkjennegi interesse. I Sverige blir dommerne kallet. Det er ikke noen dårlig ordning. Jeg tror at et større politisk engasjement rundt dommerutnevnelsene, gjerne med offentlige høringer, som i USA, ville ha styrket Høyesterett. Det kunne ha gitt oss mer vågale dommere som ville ta sjanser og legge grunnlag for mer engasjert rettslig debatt. Maktutredningen slo fast at rettsvesenet trenger seg inn på politikkens område i vår tid. Om det er rett, burde svaret nettopp bli en mer politisk utvelgelsesprosess.