Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den gode forbruker

Forbruket øker selv om finansministeren melker oss og statsministeren stadig pukker på at det er «verdian» som teller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER BLITT

stille om Lidl. Noen har vel dristet seg inn hos nykommerne i dagligvarebransjen. De finner rett nok ikke aviser der, men ifølge handlekurvene i de samme avisene, er det billigere på Lidl enn i de urnorske kjedene som hittil har hatt nær 100 prosent av markedet. Og styrket konkurranse er jo bra i en liberal markedsøkonomi. Men er det noe mer med Lidls varer? Se, det hører vi lite om. Vi vet at det er en tysk lavpriskjede med en spesiell bedriftskultur. Vi vet de primært selger sine egne merker uten miljø- eller opprinnelsesmerking. Men det er åpenbart heller ikke vi forbrukere så veldig opptatt av. For handlekurvene i avisene dreier det seg nesten bare om kroner og øre. Samfunnsmessige eller sosiale konsekvenser av kjedenes prispolitikk og vareutvalg inngår ikke i omtalen.

NÅ HANDLER

ikke den moderne kunderollen bare om dagligvarer. Og det er mulig at velutdannede forbrukere etter hvert vil kreve mer både av produsenter og selgere enn kunnskap om priser og overflatiske kvalitetsvurderinger. Forbruk er noe som angår oss alle. Super'n er blitt vår tids kirke og forbrukeropplysning er blitt tidas evangelium. Synden ligger i faren for overvekt og sykdommer knyttet til det. Mediene anbefaler et eple om dagen og de har sluttet opp om politikernes kamp mot tobakken, sukker og andre djevelske produkter. Men ellers er mediene merkelig endimensjonale når det gjelder varevurderingene. For det meste appelleres det til vår grådighet. Vi gis ingen veiledning i å opptre som bevisste forbrukere som også kan gjøre innkjøp under en samfunnsansvarlig synsvinkel.

JEG SITTER

ofte igjen etter en handel og lurer på hvorfor jeg valgte akkurat den varen. Jeg er en grunnleggende usikker kunde. Aldri er jeg så ensom som i den rollen. Jeg har mislyktes både som kjøper av aksjefond og som strømhopper, og jeg har problemer med å bestemme meg i valget mellom modeller og snitt. Men jeg løper ikke fra en dagligvarebutikk til en annen for å få de billigste varene. Der er jeg trofast mot en. Det forteller kanskje at det egentlig ikke finnes noen typisk forbruker. Forbrukerne gjør sine valg av mange årsaker. Men som journalister har jeg og mine kolleger lett for å betrakte forbrukeren som et offer for produsentens og handelsmannens prissetting. Vi lærte jo i 60-åra av Marcuse og Adorno at forbrukeren var manipulert av markedsførere og kapitalister. Blir kjøperne lurt? Derfor har forbrukerjournalisten øynene skarpt festet på prislappen. Men i hvilken grad skjer varekjøp som en rasjonell handling ut fra slik objektiv informasjon? Forbruk kan være så mangt - det handler mye om symboler, og kan utløses av eventyrlyst, en trang til å kommunisere med omverdenen, det kan være identitetsskapenede. Og som vi vet: Forbruk kan skape personlig lykke og nytelse.

MEN SELV OM

våre beslutninger som kunder ikke alltid skjer etter rasjonelle overveielser, er vi selvsagt ikke uten evne til å vurdere situasjonen som oppstår når vi står foran varehyllene. Der er pris ingen nøytral størrelse. Og som handlende samfunnsborgere bør vi ha et ansvar for å reflektere over hvem som vinner eller taper på at prisen er lav. Lav pris kan jo bety at vi underbetaler dem som har laget varen, enten det er en grønnsakbonde i Stange eller en kaffedyrker i Brasil, en industriarbeider i Kina eller en hotellportier på Madeira. Vi kan ikke fraskrive oss et ansvar for hva som skjer på arbeidsplassene som følge av våre valg, eller hva produktet betyr for miljøet eller naturen. En kjøttprodusent som tvinges til å presse prisen ned, kan også bli tvunget til å svekke dyrevelferden, mens slakteren kanskje må redusere kravene til arbeidsmiljøet. Med andre ord: Forbruk er politikk.

DET ER IKKE HELT

god tone å hevde dette nå. Konkurranse om varers kvalitet og pris skal i henhold til kapitalistisk logikk skape dynamikken i markedet. Men det er de valg vi gjør som forbrukere som skaper de fleste problemene vi baler med i verden. Vi kjøper bensin og forurenser, vareproduksjon krever energi som skaper global oppvarming og klimaendring, vi kjøper søt og fet mat og legger bokstavelig talt byrdene på fellesskapet, våre krav til lav pris fører andre ut i ledighet. Bør ikke også konsumenten vise karakter, ikke bare produsenten og selgeren? Fordi både mat og drikke, kjøleskap og TV, sprit og tobakk, medisiner, biler og flyreiser har en slik politisk dimensjon, er det unektelig underlig at vi omkostningsfritt kan oppføre oss uetisk, grisk og dumt som forbrukere. Bør det være slik - eller bør politikere og de som informerer om varemarkedet bidra til å gjøre oss ikke bare til innsiktsfulle forbrukere, men også gode samfunnsborgere?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media