Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den gode smak

Det er avgjørende at PFU vurderer Tønne-saken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTVALGET

som ble nedsatt av Norsk Presseforbund for å foreta en kritisk gjennomgang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken sier to ting som er viktige for oss: De erkjenner vår rett til å ta opp saken fordi den er av stor samfunnsmessig betydning. Utvalget understreker også at mediene må drive mer kritisk og undersøkende journalistikk.

Det er viktig å huske at det finnes en substansiell kjerne i saken. Den har fått store konsekvenser, og det dreier seg om mer enn «tre uker i desember»:

Tønne ble tiltalt for grovt uaktsomt bedrageri i forbindelse med etterlønn. Saken ble henlagt etter hans død.

Tønne trakk seg fra Kværner-styret.

Røkkes advokat er tiltalt for flere brudd på regnskapsloven.

Kari Breirem ble sparket som direktør i BA-HR.

Vi har fått en debatt om ansvar knyttet til styreverv.

Det er fremmet forslag om karantenetid for politikere.

Alle store advokathus gjennomgår sine etiske retningslinjer.

Det pågår en meget viktig debatt om presseetikk.

Med denne lista som bakteppe trenger vi en annen kvalitativ og normbasert presseetisk vurdering av sakskomplekset enn det vi nå har fått.

DAGBLADET

får refs for en del uttrykk og begreper i leder- og kommentarartikler. Tønne-saken handler om integritet og habilitet. Det er det vi skriver om i våre meningsartikler. Tradisjonelt blir meninger felt i Pressens Faglige Utvalg og domstolene når man bommer på faktum. For øvrig kan man gå langt i verdivurderinger. Det er uriktig at vi - generelt - har framstilt personen Tore Tønne som grådig. Vi har stilt spørsmål ved grådighet som motiv i denne avgrensede saken. Retten til subjektivt meningsinnhold står meget sterkt etter flere dommer ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, noe også norsk rett nå tar hensyn til. Praksis ble endret med Høyesteretts dom i den såkalte håndballsaken i 2000, hvor førstevoterende Georg Rieber-Mohn skriver:

«I den avveining som må foretas i forhold til art. 10, bør utgangspunkt tas i pressens grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn, både som sentral utøver av ytringsfriheten og som den viktigste arena for andres bruk av denne frihet. Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter. I første rekke hos representanter for samfunnsmessige institusjoner og organisasjoner, offentlige såvel som private. Den skal - som det uttrykkes i flere avgjørelser av EMD - være {lsquo}a public watchdog'.»

VI STÅR NÅ

nå i den spesielle situasjon at det organ som skal være det autoritative i presseetiske spørsmål - Pressens Faglige Utvalg (PFU) - ikke har vurdert det som oppfattes som en av tidenes største problemsaker for norske medier. Tønne-saken anses som så spesiell at den ble løftet ut av det organ som i alle andre saker forteller oss hva som er god presseskikk. Det er en situasjon vi ikke kan leve med. Jeg ber derfor om at Tønne-saken blir tatt opp til vurdering i PFU. For i Brurås-rapporten savner jeg tydeliggjøring av de normene utvalget har arbeidet etter. Her er knapt noen henvisninger til bestemmelsene i Vær varsom-plakaten. Dermed får vi et dokument som - med all respekt - er sterkt preget av alminnelig synsing.

Rapporten har flere innspill og forslag som er interessante, og som vi skal vurdere også i Dagbladet.

Men som styringsinstrument er den ikke til mye hjelp. Et par eksempler: Vi kritiseres for at vi ikke gjorde nok for å få Tønne i tale. Hva ville i dette tilfellet vært nok, når Tønne ikke ville ha noe med oss å gjøre? Og vi har overdimensjonert saken. Hva er da en riktig dimensjon?

PRESSEETIKKEN

i dette sammensatte sakskomplekset kan ikke løsrives fra den virkeligheten mediene skal fungere i. Vi lever i et samfunn som i løpet av de siste 30- 40 åra har beveget seg fra partibokkultur til lommebokkultur, fra direktørmakt til eiermakt, fra det enkle sakførerkontor til gigantiske advokatfirmaer som også påtar seg jobb som betalingsformidlere.

For at ikke PFU skal tape autoritet og betydning, er det viktig at utvalget kommer på banen og bedømmer det journalistiske arbeid som er gjort i hele sakskomplekset. Blir Brurås-utvalgets rapport stående som det nye, gjeldende syn, og dermed vårt nye styringsredskap, kan ikke resultatet bli noe annet enn en mer servil presse.

For oss i Dagbladet er det bedre å leve med en klarsynt dom i PFU enn en fordømmelse som ikke er forankret i normer og retningslinjer, men inspirert av noen som forvalter én versjon av den gode smak.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media