Den gode stat

Det er noe trygt over Sigbjørn Johnsen som pedagog. Endelig har jeg skjønt hva som er galt med folketrygden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG KAN LIKE GODT

innrømme det: Min interesse for hva slags pensjonsytelser jeg får når jeg om noen år må si takk for meg i yrkeslivet, har vært minimal. Jeg er så gammel at jeg startet i arbeidslivet da folkepensjonen ble innført. Da var landet vårt omtrent en tredel så velstående som i dag, altså nærmest et fattigland. Men vi som var unge da, kunne se framtida trygt i møte. Vi skulle jo spare et helt liv. Den største frykten var knyttet til at pensjonsfondet ville gi oss en stat med enormt masse penger. Hvilket herlig utgangspunkt for politikere med maktlyst og ambisjoner om det sosialistiske samfunn! I alle fall var det høyresidas store frykt. Det gikk som kjent ikke slik. Etter hvert som nye interesser meldte seg med krav, ble folketrygden et forråd med det meste i. Pengene ble brukt til mye annet enn pensjon.

LIKEVEL HAR JEG

hatt den tilliten til den gode stat at den ville stille opp når jeg går ut av kontordøra for siste gang. Jeg har selvsagt forstått at det skjedde ting med alderssammensettingen i befolkningen, og at det etter hvert ble færre til å betale for flere pensjonister. Demografene i Statistisk sentralbyrå har sagt det. Tidligere sosialminister Jon Ola Norbom sa det med ettertrykk da han utredet de trygdemessige konsekvensene av utviklingen i begynnelsen av 1990-åra. Og når Jens Stoltenberg holdt sine nyttårstaler der han skrøt av norske damer som fødte mange framtidige verdiskapere, skjønte jeg jo at det var viktige ting han var inne på. Men hva det kunne bety, har jeg altså ikke helt greid å ta inn over meg som et personlig problem.

SÅ VISER DET SEG

da at det heller ikke vil bety noe særlig for meg, og heller ikke dramatisk for mine etterkommere, selv om jeg etter at Sigbjørn Johnsen la fram sin innstilling om framtidas pensjonssystem, har fått inntrykk av at djevelen som vanlig sitter i detaljene. For maken til hylekor som det vi har hørt denne uka, hører jeg bare når statsbudsjettet blir lagt fram om høsten. Alt er galt. Det er som om lederne i alle interesseorganisasjoner skal vise at de er verd lønna si. Skal jeg dømme etter organisasjonsbyråkratenes utfall, er vi alle tapere på reformen.

NÅ TILSIER ALL ERFARING

at det vil roe seg ned etter hvert. For det viktigste Johnsen-kommisjonen legger fram, gjelder jo ikke forslagene til endringer i fordelingen av ytelsene, men at den med Utrednings-Norges store autoritet forteller oss at det gamle ikke holder. Og da ser jeg også ganske klart hvilket genistrek det var av daværende statsminister Jens Stoltenberg å hente inn den ennå unge, men gamle politiske ringreven Sigbjørn Johnsen til den pedagogiske utfordringen det politiske liv nå står overfor. Her har vi virkelig en norsk statsministertype, en røst fra fortida uten det glatte skoleflinke markedsspråket, men med enkle, tillitvekkende og beroligende svar når han tegner og forklarer. Jeg begriper ikke at Arbeiderpartiet kunne tillate ham å parkere seg ute på Hedemarken. Kanskje ser vi her et eksempel på politisk fornyelse gjennom utredning?

DET ER ALTSÅ

en problemstilling som har vært kjent en stund, politikerne nå endelig skal ta tak i. Kunnskapen om aldersutviklingen i befolkningen bygger jo på de mest stabile forutsetningene vi har for politisk handling, nemlig oss selv. Det er bare så uendelig vanskelig å ta følgene inn over seg. Slik sett blir saken en studie i hvordan virkeligheten bearbeider både oss og politikerne. For egentlig er dette et godt eksempel på hvordan det går i det moderne pressgruppedemokratiet når man står overfor store utfordringer, der goder vi alle har vent oss til, står på spill. Da skyver politikerne problemet foran seg fordi alle har særinteresser vi pukker på. Ingen politikere tør å si sannheten og gå i spissen for reform.

DERFOR BLIR

den politiske prosessen viktig nå. Det er kanskje fornuftigst å ta et år mer, i stedet for å kjøre det gjennom i rekordfart. Det det gjelder å formidle, er at reformen egentlig ikke har noen tapere og vinnere, for en slik konkurranse forutsetter at det nåværende systemet er et alternativ. Men det er jo ubalansen mellom produksjon og pensjon i det gamle systemet som er det store faremomentet. Krisa ligger ikke i fordelingen. Og uansett vil antakelig de fleste også ha penger å legge til side som en ekstra slant, privat eller gjennom arbeidsforholdet. Det gjelder bare å holde finansforvalterne i ørene. For fra tulipanbobla i 1630-åra til IT-bobla i 1990-åra har slike folk en tendens til å la seg rive med på spekulasjon for andres penger. Pensjonspenger trenger beskyttelse, enten de forvaltes i offentlig eller privat regi. Så vi bør nok styrke Kredittilsynet også.