Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den gode viljes dilemma

Hver gang jeg er på nippet til å slutte meg til dem som forlanger bombestans i Jugoslavia, sier jeg til meg selv: Tenk om de diplomatiske samtalene hadde fortsatt, med russere og FN som deltakere, og krigen ikke var startet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De serbiske soldatene ville i mellomtida ha gått fra landsby til landsby i Kosovo og jaget kosovarene på dør, mens flyktningstrømmen over grensene til Montenegro og Albana ville vært oppe i hundretusener? Jeg ville ha istemt det vi tidligere har sagt om den etniske rensingen i Bosnia og Kroatia: Nå må våre ledere gjøre noe. Samme hvor inderlig vi motsetter oss det krigerske USA og alt dets maktpolitiske vesen, så gjenstår dette dilemma for den gode vilje. Vi hadde stått i valg mellom deres og vår vold. Det finnes rett nok dem som argumenterer for at enhver voldsbruk er uforenlig med det å fremme et gode. Den norske filosofen Harald Ofstad hevdet det i en omfattende debatt med sin svenske kollega Ingemar Hedenius om holocaust for en del år siden. Ofstad mente at det finnes gjerninger vi ikke kan begå uten å ødelegge ting inni oss.

  • Men i realitetenes verden hender det fra tid til annen at vi står overfor to onder, og siden du ikke vil velge begge, må du velge ett. I en slik situasjon må det la seg begrunne logisk at det går an å veie de to mot hverandre, og satse på det man tror er det minste. Det er dette dilemma som har destabilisert så mange ryggmargsreflekser de siste ukene. Selvfølgelig er det vanskelig, men verden er ikke av den ideelle sorten. Den påfører oss ustanselig vanskelige valg. Ved mange anledninger har derfor de venstreradikale knegått sine ledere om intervensjon på vegne av høyere idealer. Det var det de gjorde i Spania i 1936. Noen ganger har de også stått på dikatorers side fordi de trodde de representerte våre idealer. Milosevic bør ikke være en slik.
  • Men er det da så sikkert at krigføringen er et mindre onde enn det som ville ha rammet kosovarene uten NATOs voldelige inngripen? Kosovoalbanerne selv mener åpenbart det. Ikke én har opplatt sin røst for å kritisere NATOs bombing. Det er gode grunner for det, for det er sannsynliggjort at Milosevics håndlangere hadde omfattende planer for forflytting av store mengder kosovoalbanere. UCK-geriljaen ville ha svart med terrorhandlinger mot serbiske sivile, og det ville igjen ha blitt tatt som påskudd for nye massakrer i Kosovo. Den enorme flyktningstrømmen som startet da bombingen ble innledet, ville neppe ha kommet om den ikke skyldtes god planlegging. At den ble påskyndet og ikke hindret av krigen, er konfliktens tragedie.
  • Det er ikke lett å ta inn over seg den fanatismen og den aggressive viljen som ligger bak fordrivelsene fra Kosovo. Vi vet fra historien at det absurde må overdokumenteres. Jødeutryddelsene var godt beskrevet i «Mein Kampf» fra 1925, og Milosevic har nå i ti år vist at han mener alvor med sin nasjonale opprydding som han gjorde til sin politiske plattform i 1987. I Kosovo var situasjonen for de ubevæpnede OSSE-observatørene blitt umulig i god tid før bombingen startet, og i alle fall ble de oversett når de ikke var til stede i en landsby. Det er jo så enkelt og billig å drive etnisk rensing. Det krever ingen store militære formasjoner eller tunge våpen. De fordrevne trenger ikke engang transportapparat, de går selv.
  • Vestens demokratier skulle vise at dikatorer i menneskerettighetenes randsone i vår verdensdel ikke kan ture fram som de vil. Krigen ble startet for å vise at det er forskjell på en psykotisk aggresjon og en humanitær redningsaksjon. NATOs krigføring er så langt uttrykk for at den gode vilje ikke lett lar seg fremme ved krig. Det har kostet mange liv og mange kroner, og selv om krigen får en diplomatisk løsning om noen uker, er ikke NATOs forpliktelser på Balkan over. Derfor vil nok Europas og USAs ledere nøle med en gjentakelse, selv om de har stor og økende tilslutning til bombingen. Om det blir bedre for vår samvittighet, tviler jeg på. Det vil være et uttrykk for den gode viljes fallitt om våre ledere i framtida blir mer tilbøyelige til å la forfulgte etniske og andre grupper i stikken.