Den grenze onder vann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den russiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen jr. s skikkelse, er en av de fornøyeligste figurer i norsk humors historie. Bakgrunnen var en ubåt av Whisky-klassen som gikk på grunn i skjærgården utenfor Karlskrona. Men ubåthistoriene i svenske farvann på 1980-tallet er også alvor. Etter tre offentlige utredninger er ennå ikke svenskene kommet til bunns i historien. Løgn og bedrag har gått hånd i hånd med militærstrategiske handlinger på sofistikert plan. Den dag i dag er den fulle sannhet om hva som skjedde skjult i arkivene.

Alle ubåtutredningers mor var utredningen av 1983. Den fastslo at det var sovjetiske ubåter som krenket svenske farvann tidlig på 1980-tallet. Siden har det vært en glideflukt fra de bastante påstander om sovjetiske krenkinger til antakelse om at de fleste enten var vestlige eller luftspeilinger. Ifølge ei bok som nylig er kommet ut kan det også dreie seg om sildestimer eller mink.

Det er sekretæren for ubåtgranskingen fra 2001, ambassadør Mathias Mossberg som nå har gitt ut boka I mörka vatten der han med grunnlag i delvis ny informasjon tar et generaloppgjør med militære løgner som førte det svenske folket bak lyset. Han sannsynliggjør at storparten av ubåtene var vestlige. Den russiske ubåten U 137s havari var så eklatant at det ikke var mulig å fundere over nasjonaliteten. På den annen side var det også sannsynlig at den ikke var i spionasjeoppdrag, men simpelthen feilmanøvrerte. Den kunne ikke se den grenze onder vann og kjørte opp på land. Fyll var kanskje hovedgrunnen til forliset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det ble utgangspunktet for en av de mest hysteriske perioder i svensk samfunnsliv i nyere tid. Det var jo ennå kald krig og kommunismens fall kunne ikke forutsies. I svensk opinion økte russerfrykten til nye høyder, og den militære og særlig marine nedrustningen i Sverige som følge av avspenningen på 1970-tallet, ble umiddelbart fulgt av betydelige bevilgninger til ubåtforsvaret.

Den russiske grunnstøtingen ble nemlig fulgt av en rekke ubåtobservasjoner, og det var ikke mulig å få ørens lyd for at det kunne være noe annet enn sovjetiske ubåter på spionasjeoppdrag. Men noen journalister i Dagens Nyheter tvilte på de militære forklaringene og i 1984 kom Anders Hasselblohm med ei bok der han argumenterte for at ubåtene kunne være vestlige. Fredsforskeren Ola Tunander fra Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) har seinere publiserte en rekke bøker med overbevisende indisier basert på lydopptak, bunnspor og intervjuer med amerikanske og britiske politikere som støtter opp om teorien om vestlige ubåter. De to siste ubåtgranskingene under ledelse av ambassadør Rolf Ekeus pekte i samme retning.

Problemet er imidlertid at det ennå ikke har vært mulig å finne det avgjørende beviset på at det virkelig var vestlige ubåter som gjennom 1980-tallet stadig dukket opp i svenske farvann. Det passer ikke i det bildet som var etablert om at det var Sovjetunionen som var den mest tenkelige fiende landet hadde. Det var det solid historisk grunnlag for. Svensker og russere kriget mot hverandre fra vikingtida til den russiske revolusjon i 1917.

Men på politisk hold var det ingen som egentlig trodde at Sovjet hadde aggressive planer mot Sverige. I den militære ledelsen var man imidlertid slett ikke overbevist om Sovjets fredelige hensikter. Det oppsto derfor en kløft mellom den politiske ledelsen – ikke minst under Olof Palme – og den svenske forsvarsledelsen i synet på sikkerhetspolitikken.

U 137’s grunnstøting og de

etterfølgende ubåtobservasjonene ble brukt for det de var verd for å styrke den militære beredskapen.

Alle antydninger om at det kunne være andre lands ubåter ble derfor avvist av den militære ledelse. Den politiske ledelsen ble nærmest tvunget til å protestere heftig i Moskva mot krenkingene som sannsynligvis var fiktive.

Hva hadde så NATO-landenes ubåter i svenske farvann å gjøre? Ifølge Mossberg var de der for å teste det svenske forsvarets beredskap. På 1980-tallet innledet Ronald Reagan en politikk som hadde som formål å styrte sovjetregimet gjennom en omfattende opprustning. Dette var i strid med den svenske avspenningslinja. For å styrke dem i Sverige som ønsket en annen politikk, kunne noen provoserende ubåtkrenkinger være et bidrag. Og det ble de.

Om dette er riktig, vitner det om en kynisme som langt overgår det den gamle florentiner Machiavelli kunne tenkes å anbefale i sine maktpolitiske resonnementer. I Sverige handlet det om et dobbeltspill vi har vansker med å forestille oss mellom venner og mellom et lands ulike myndigheter. Det demokratiske system ble delvis satt ut av funksjon av USA og britene i samarbeid med en liten gruppe svenske offiserer.

Det svenske forsvaret har ennå ikke vært villig til å la granskere se alle dokumenter om dette. Mye tyder også på at viktig dokumentasjon er makulert. Striden om de svenske ubåtene blir ikke avsluttet før alle arkiver er åpnet for historisk gransking.