Den greske tragedie

Urolighetene i Hellas dreier seg om langt mer enn politidrapet på 15 år gamle Andreas Grigoropoulos, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER LANGT FRA de fredfulle søylene på Akropolis til de nå voldsherjede delene av den greske hovedstaden Aten. Det er også lenge siden de greske filosofenes tid, da demokratiet ble utviklet ved hjelp av hjerne og talegaver.

Hellas rystes av de verste urolighetene på flere tiår. Aten, Thessaloniki, Patras og Komotini er bare noen av byene som er rammet. Utbrente bygninger og biler taler sitt tydelige språk om det som har skjedd. Og sammenstøtene mellom politifolk og demonstranter så i går bare ut til å fortsette.

DET HAR VÆRT UROLIGE tider i Hellas de siste atten månedene. Skogbrannene i fjor sommer, der et 70-tall personer ble drept, førte til hard kritikk av den konservative regjeringen. Et sendrektig byråkrati og manglende ressurser i det greske brannvesenet fikk mye av skylda for at det tok så langt tid å få de mange brannene under kontroll. Den greske statsministeren Kostas Karamanlis parerte ved å hevde at politiske ekstremister sto bak brannene for å skape uro foran det kommende greske nyvalget. Det var det ikke så mange som trodde på, men grekerne gjenvalgte likevel sin statsminister i september – med knapp margin.

Siden den tid har det ikke gått så bra med den konservative regjeringen. Karamanlis satte i gang med et omfattende privatiseringsprogram og planer om å kutte kraftig i grekernes pensjoner. Resultatet er blitt store konflikter, med streiker i transportsektoren, inkludert flyplasser, på skoler, i banker, på offentlige kontorer, på sjukehus og i greske mediebedrifter. Noen ganger er søppel blitt liggende, andre ganger har private hjem og kontorer vært uten strøm.

OFFISIELT ER arbeidsledigheten på 8 prosent. Det største problemet er at den unge generasjonen, spesielt de mellom 20 og 25 år, har vanskelig for å få seg jobb. Gapet mellom rik og fattig har økt kraftig.

Den internasjonale krisa som nå også rammer Hellas, gjør ikke situasjonen bedre. Statsminister Karamanlis har måttet justere prognosene for den økonomiske utviklingen neste år. Det er han ikke alene om, verken i Europa eller andre steder i verden.

Men det er de mest upopulære regjeringene som får svi mest. Regjeringer som klarer seg relativt bra slik som vår egen, opplever større tillit i urotider. Verden kan synes urettferdig, men slik er det altså.

Hellas har opplevd mye turbulens helt siden den greske staten ble etablert i 1829, etter åtte års oppør mot det forhatte osmanske riket. Etter 2. verdenskrig brøt det ut borgerkrig mellom høyresida og kommunistene. I 1967 gjennomførte de militære et fascistkupp, og sju års skrekkregime fulgte. Siden den tid har det gått sånn tålelig bra, ikke minst fordi man har kunnet utnytte EU-systemet til fulle og bruke Brussel som melkeku. På den annen side har den greske staten gjort store framskritt som EU-medlem, noe ikke minst gjennomføringen av OL i 2006 viste. Det holdt riktignok hardt, det måtte trusler til fra selve OL-presidenten for å få arrangørene til å skjerpe seg og bli ferdige med idrettsanleggene i tide.

MYE HAR GÅTT GALT på grunn av korrupsjon. På Transparency Internationals liste over verdens minst og mest korrupte land, ligger Hellas på 57. plass. Det er korrupsjon både i privat og offentlig sektor, og ikke minst er det et problem at regjerende myndigheter, enten det er på nasjonalt, regionalt eller lokalt plan, er rause med å gi jobber og oppdrag til sine støttespillere, slektninger og venner. Nepotisme kalles det.

Så er det kanskje ikke så rart at det ulmer i deler av befolkningen. Sammenstøt mellom venstreorienterte grupper, spesielt anarkister og politi, har vært ganske så vanlig, men som regel uten de store konsekvensene. Men da en politimann skjøt Andreas Grigoropoulos i brystet og drepte ham i bydelen Exarchia lørdag, gikk det galt. Politiet har fått mye kritikk for brutalitet. Denne gangen var gnisten tent, og den opprørske ildebrannen spredte seg raskt.

Med et sosialistparti og et kommunistparti som utnytter situasjonen for alt den er verdt, står nå statsminister Kostas Karamanlis og hans regjering foran en formidabel oppgave. Så langt har forsøkene på å roe ned gemyttene vært relativt nytteløse.

KANSKJE BØR den greske regjeringen konsentrere seg mer om økonomi og innenrikspolitikk enn å ri gamle kjepphester. En av de viktigste sakene for den greske regjeringen har vært kampen for å holde nabolandet Makedonia unna både EU og NATO. Makedonerne har nemlig vært så frekke ikke å spørre Hellas om hva landet deres skal hete. Makedonia er gresk, punktum. Ikke bare er dagens grekere vanæret, det er også fordums helter som Alexander den store og hans far, Filip av Makedonia.

Om filosofene fra antikken er borte, er fortida ikke så langt unna i Hellas.