Den gule fare

Kina konkurrerer oss ut med lave priser. Men Kina inviterer også til anbudskonkurranse. Da er norsk næringsliv helt fraværende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN VITS FRA

70-tallet lød slik: En av partisjef Leonid Bresjnevs undersåtter melder seg og sier: «Det sitter 50 mennesker på Den røde plass og spiser.» «Hva så?», svarte Brezjnev. «La dem spise.» En halvtime seinere kommer klerken tilbake og melder at det nå sitter 500 og spiser. Samme svar. En time seinere banker det atter på Bresjnevs dør. «Nå sitter det 50 000 og spiser på Den røde plass - og de spiser med pinner!»

HVA BETYR DET

at 1,3 milliarder kinesere har kastet seg inn i den internasjonale konkurranseøkonomien? Hvordan merker vi at Kina er blitt USAs tredje største handelspartner, at veksten i den kinesiske økonomien er over 9 prosent i året, at Kina er blitt verdens største eksportør av klær og elektronikk, at Kina er blitt verdens største importør av sement, kull, stål, nikkel og nest største importør av olje, at de så smått begynner å bytte ut syklene med biler, at de, som oss, er bitt av forbrukerbasillen, at de bygger flyplasser, havner, baner, veier og skyskrapere i et heseblesende tempo, at de skal arrangere OL i Beijing i 2008 og ha verdensutstilling i Shanghai i 2010, at Mao har vært død i 28 år og at kinesiske forskere nå prøver ut en orgasmepille som kan vise seg å være til hjelp for kinesiske kvinner? Hva betyr alt dette for oss nordmenn og verden for øvrig?

VI BURDE

ha merket det ved ustanselig å høre i morgennyhetene om norske selskaper som har skaffet seg milliardkontrakter i Kina. I stedet hørte vi handelsråd Harald Nævdal ved den norske ambassaden i Beijing i går fortelle at ingen norske selskaper har meldt seg på i konkurransen om anbudsoppdrag på til sammen 250 milliarder kroner i forbindelse med Beijing-OL. Det forteller to ting. Kina representerer enorme muligheter. Men også at Kina ligger svært langt borte, både geografisk og mentalt, for de aller fleste.

DE FLESTE AV

oss har ikke tenkt så mye på hva den kinesiske veksten betyr. Vi registrerer, nokså ubevisst, at priser på klær og elektroniske produkter er lave og at bensinprisen er høy. Begge deler kan forklares med Kina. Importen av billige kinesiskproduserte varer har bidratt til at prisstigningen er rekordlav, noe som også gjør at renta er rekordlav. Kinas store og økende behov for olje har på den annen side dratt oljeprisen i været, med den følge at vår oljeformue og pensjonskapital har økt formidabelt. Høyere oljepris fører også til økte oljeinvesteringer, noe som snart vil gi flere arbeidsplasser. Motsatt virker Kinas lave kostnadsnivå. Det betyr at de kan produsere varer billigere enn høytlønte nordmenn. Dessuten vil et lavt kostnadsnivå lokke til seg kapital som ellers kunne bidratt til etableringer i Norge. Det bidrar utvilsomt til at arbeidsledige går lenger uten jobb nå enn etter forrige ledighetstopp. Konkurransen fra Kina har også bidratt til at produktiviteten i Norge har økt betydelig. Og jo mer effektivt hver ansatt jobber, jo mindre behov er det for nyansettelser. Det kan se ut som om bedrifter i Norge, som i Europa for øvrig, har forventninger om aksellererende konkurranse fra Kina, og at det derfor er best å gjøre bedriftene stadig mer konkurransedyktige. Derfor vegrer mange norske bedrifter seg for å ansette nye.

Men på grunn av oljen tåler Norge konkurransen fra Kina relativt godt. Mens svensk industri, ifølge Aftenposten, stadig må senke prisene på sine produkter for å henge med i konkurransen, har norsk næringsliv nisjer som fortsatt tåler et høyt prisnivå. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

KINAS VEKST

og rolle som verdens sjette største økonomi er dermed både en trussel og en mulighet. Spørsmålet er om vi inntar Ludvigs eller Solan Gundersens holdning. Den ene Aukrust-figuren ser som kjent de truende farer, mens den andre har en mer offensiv holdning. Nå skal det vel noe til at Solan får slik gjennomslag at president og partileder Hu Jintao en dag får følgende beskjed: «Det sitter 1,3 milliarder og spiser på Den himmelske freds plass - og de spiser norsk laks!» Men tanken er morsom.