Den høyeste rett

En forsterking av Grunnlovens menneskerettigheter gjelder så vesentlige verdier at det bør reise en allmenn samfunnsdebatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE UKA HAR Norge flyttet sin høyeste rett til Strasbourg i Frankrike. Hele fire saker ble ført for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD. Fellesnevneren i sakene er frifinnelser med etterfølgende omstendigheter som kaster negativt lys over frifinnelsen. De to mest kjente gjelder Ulf Hammeren fra Bjugn-saken og fetteren til Birgitte Tengs, og begge er idømt økonomisk straff etter at retten frifant dem for det de var tiltalt for. Tidligere i år har Norge fått dom for dobbeltstraff. Sakene er et vitnemål om at verdenssamfunnet slår stadig sterkere inn over norsk rettspraksis. Selv om du taper i Norges Høyesterett, kan du søke retten din i menneskerettighetene, der den øverste domstolen i Europa er EMD.

OPPHOPINGEN AV saker for EMD er et uttrykk for økt rettsliggjøring av samfunnsforhold i vår tid. Menneskerettighetene er nedfelt i konvensjoner som Norge har sluttet seg til, og de gir den enkelte borger sterkere vern mot overgrep fra statens side. I Norge er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og to FN-konvensjoner inkorporert i vårt lovverk. De er norsk lov, og norske domstoler skal dømme i henhold til konvensjonene og den rettsutviklingen som dommer ved EMD innebærer. Slik sett er sakene en naturlig følge av forpliktelser som Norge har påtatt seg. Menneskerettighetene retter seg mot den enkelte stats myndighetsutøvelse, enten ved krav til den eller ved begrensninger av utøvelsen av denne myndigheten. De internasjonale reglene er en siste rettferdighetens redningsbøye for mennesker som mener at de ikke oppnår det innenfor den enkelte stat.

VI LEVER I EN VERDEN av ustoppelig endring og der det gamle likevektssamfunnets tradisjoner erstattes av få omforente verdier innen en ramme av pluralistisk likhet der alt er like bra. Denne uroen møtes imidlertid ofte med krav om spesiallover, mot terror, mot tvangsekteskap og andre ting vi ikke liker. Lovgivning arter seg gjerne som en kamp mellom tradisjon og modernitet, og lovens rolle har vært å skape et stadig mer rettferdig samfunn. Menneskerettighetene er et vesentlig element i denne utviklingen, og i dag kan man si at de fungerer både som en forandringskraft og som en bindende kraft når staten invaderes av særinteresser. Få vil benekte at de er av det gode og at deres bidrag til samfunnsutviklingen de siste to hundre åra har vært positiv. Jeg tror også de kan fungere som en effektiv binding av makten i ei tid da profesjoner styrker seg på alle samfunnsområder til fortrengsel for lekmannsskjønnet.

PÅ DEN ANNEN SIDE er det et problem med menneskerettighetene at også de betyr at vi overlater mer av maktsystemet til fagfolk, det vil si jurister. Spørsmålet er naturligvis nå som før: Er de de beste til å forvalte de prinsippene som er nedfelt i rettighetene? Menneskerettighetene er politisk pregete normer. Prinsippene er noe som folk flest har peiling på. I vårt eget rettssystem er det leke elementet under press, som kjent. Særlig blant jurister reises det stadig krav om at juryen skal erstattes av meddommere, og i foreleggssaker er det nylig reist spørsmål om de ikke kan avgjøres uten meddommere. Vi er vitner til et juridisk spekkhoggeri mot lekmannsskjønnets plass i rettssystemet - og det skjer udebattert. Argumentasjonen føres fram langs dels en juridisk faglig linje og dels en økonomisk effektivitetslinje.

DET ER LIKEVEL interessant når nylig avgåtte høyesterettsjustitiarius Carsten Smith så å si som sitt testament som rikets aller øverste dommer tar til orde for en bred debatt om menneskerettighetene i den norske konstitusjonen. Med kraft og myndighet reiser han spørsmålet om det er tilstrekkelig med den inkorporeringen av menneskerettighetene i lov som ble gjennomført i 1999. Smith mener vi bør gi plass til flere menneskerettigheter i Grunnloven enn de som har stått der siden 1814. I en artikkel i Juristkontakt formulerer han det slik: «Norske myndigheter har i sitt internasjonale arbeid vært med på å skape de sentrale konvensjoner om menneskerettigheter og om kontrollordninger for rettighetene. Disse konvensjoner er vi forpliktet til å gi full virkning i vårt eget nasjonale liv. Dersom vi skal være fullt ut sikret - maksimalt sikret - at denne forpliktelsen blir oppfylt fra vår side, er Grunnloven det rette instrument.»

MANGE VIL NOK SI at Smith her avslører en grunnlovsromantikk som skygger for realitetene. Hans syn forutsetter at grunnloven har en makt over sinnene som jeg tviler på at den har. Det kan bli mye symbolikk og lite realitet i en debatt om grunnlovsendring. Men det er et alvor i Carsten Smiths opplegg som jeg har stor respekt for. Han har gjennom flere tiår vært klar på at konvensjonene skal gå foran norsk lov, «forrangsregelen har fått en form for halvkonstitusjonell karakter,» skriver han, og for så vidt er det kanskje ikke nødvendig med grunnlov. Men det største problemet for Smith vil nok vise seg å være mangelen på konstitusjonelt debattklima her i landet. For min del ser jeg at også jussens vektarmer slår ut over tid. Syklusene er lengre enn i markedet, bevares, men vektleggingen av individets rettigheter avløste en juridisk tradisjon som primært la vekt på fellesskapets interesser i etterkrigstida. Slike skiftninger skjer nok uavhengig av hva som står i Grunnloven.