Den inkluderende byen

Først former den politiske eliten byen. Så må vi andre ta den tilbake og sette våre egne spor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I OSLO HOLDER vi på å bevilge oss ny fasade. Store arealer skal bygges ut i Bjørvika, rundt Vestbanen, på Tjuvholmen og Filipstad. Fjordbyen skal anlegges for milliarder av kroner. Drabantbyene i Groruddalen må også før eller seinere hjelpes over til det moderne livet i en storby der boliger, næring, rekreasjon og kulturtilbud må leve sammen og ikke hver for seg. Avindustrialiseringa de siste tretti åra har gitt oss et nytt bylandskap å forme. Skipsverft og spikerverk er forsvunnet, industriarbeidet pågår andre steder. Nå skal også containerne vekk fra havneområdet sammen med horene, bomsen og stoffmisbrukerne som holder til der det nye akvariet og operaen skal ligge om noen år. Slik avvikler vi tilsynelatende det klassedelte samfunnet i etterindustrialismen, fordi retorikken omkring klassekampen hørte til «arbeidets slagmark», for å stjele et uttrykk fra Kjartan Fløgstad.

NÅ SKAL BYEN TEMMES og bearbeides ved hjelp av storslagne arkitektkonkurranser, fagjuryer og velmente folkeavstemninger. Rotet langs kaikantene, de siste rester av praktisk tungarbeid, «villniset» rundt havnebassenget, skal organiseres, kultiveres og underlegges det urbane mennesket. Men fortsatt er historiske klassemotsetninger igjen i den klassedelte byen der høystatusen og middelklassen holder til på vestkanten. De siste åra har vestkanten også lagt under seg sentrumsnære kjerneområder i øst. Konsekvensen er at lavstatusen fortrenges til utkanten av byen, til drabantbyene. Barn og ungdom herfra må oppsøke byrommet som utenforstående inntrengere, på fritida. Byggingen av fjordbyen, og den jubler vi for, kan likevel forsterke en utvikling i retning av at det er eliten, den som kan betale, som får utøve herredømme og prege stadig flere av byboernes bruksfellesskap.

MODERNE BYUTVIKLING visker ut grensene mellom det private og det offentlige. Vi oppholder oss for det meste i en gråsone der allmennheten har adgang til privateide byrom, enten det er kjøpesentre, utdanningsinstitusjoner, rekreasjonstilbud, boligkomplekser eller alt slags uteliv. Professor i kriminologi, Cecilie Høigård, har i sin bok «Gategallerier» (Pax Forlag, 2002) lagt vekt på å beskrive denne gråsonen som et sted som i stadig stigende grad utsettes for disiplinering og overvåking i den hensikt å kontrollere og helst fjerne dem som ikke passer inn. Hvem som ikke passer inn, hva som kan aksepteres, hva som er trygt eller virker farlig, er det eliten som bestemmer, og dens makt strekker seg langt inn i vårt felles offentlige rom, på torg og på gate. Det er med andre ord ikke dem som ikke passer inn, som definerer hvem som passer inn. Ser vi byen som et kulturlandskap, en møteplass der alle slags mennesker deltar for å sette sine spor, er vi på ingen måte likt representert.

NOEN HAR MAKTA, og noen har den ikke, skriver Høigård. Hennes ærend er å forklare og forsvare taggernes rett til å sette sin form for spor som ledd i gjenvinnelsen av byen, for å forme og påvirke vårt felles landskap. Hun tar et klart standpunkt til fordel for de uønskede, de som ikke kan betale for seg, som ikke kjøper noe. Byrådet har erklært nulltoleranse mot tagging og graffiti og dermed kriminalisert en bestemt type ungdomskultur som kjennetegner alle storbyer. Kampen mot graffiti kan vi også se i forlengelsen av elitens makt til å definere hva som er stygt og pent, i disse dager ironisk demonstrert gjennom voldtekten av Vestbanetomta, der vinnerforslaget fra nederlandske OMA og norske Space Group plugger igjen byrommet med arkitektoniske knyttneveslag. En trøst er at de narkomane på Plata trolig får beholde sin plass på Jernbanetorget, enda de på linje med Postgirobygget og Groruddalen representerer en barsk utfordring for byestetikken som normgiver når kaos skal temmes.

VALGET AV OSLOS nye fasade får store konsekvenser. Ikke bare fordi vi utvider bruken av byrommet, men fordi vi samtidig velger hvem vi vil støte ut og hvem som skal inkluderes. Boliger for velstående, striglete alleer, kunstferdige parkområder, butikker, restauranter og kontorer for dem som kan betale mye for seg, gir ifølge bysosiologien en bestemt estetikk hegemonisk herredømme. Professor Høigård minner om at høye gjerder, de behøver ikke være synlige, rundt velstanden, også bidrar til å skape og øke frykten for inntrengeren som er stengt ute, den fremmede som ikke hører hjemme her. Overvåkingskameraer kan gi inntrykk av å skape trygghet, men øker utryggheten tilsvarende på områder som ligger utenfor flombelysningen. Det nye Oslo bør derfor ikke bygges så eksklusiv at den først og fremst tiltrekker seg vekstbransjer som de private vekterne.

INTERESSEN FOR BYARKITEKTUR er stor i mediene og befolkningen nå. Det er vår by, det er vi som skal bruke den. Erfaringene med Aker Brygge har lært oss at fjordbyen må tilby mer enn luksusleiligheter og verdens dyreste halvlitere. Stedet er en magnet for turister i sommersesongen, om vinteren er det dødt. Da jeg gikk sjøruta fra Filipstad og rundt Bjørvika en skarp høstdag, traff jeg guttunger på skateboard, gamle damer på tur, innvandrere med fiskestang, en og annen sjømann som gikk i land for et langt liv siden, et kammerkor på vei til korøvelse, griske måker og løse fugler, en skoleklasse på ekskursjon, og på Vippetangen satt en mann og gråt i en varebil. Hvis byen fortsatt skal være møteplass for alle oss, og det skal den, må utbyggerne garantere oss gratis adgang til nye byrom der vi er like velkomne som i Frognerparken og Botanisk hage. Arkitektur er stivnet musikk, heter det. Men det er menneskemylderet av forskjeller som blåser liv i tonene og byen.