Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den kalde massen

Den moderne mediemassen har frigjort seg fra forsamlingene og det fysiske nærvær. Den framtrer i stedet som en masse der hver enkelt ikke kan se de andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I NRK radios

nyhetsbulletin klokka 13.00 1. mai fikk vi et illustrerende eksempel på hvordan kollektiv og solidarisk tenkning utfordres av budskap som er formet ut ifra en individtenkning. Først hørte vi LO-leder Gerd-Liv Vallas bekymring for den stigende arbeidsledigheten og hennes ønske om en ny ungdomsgaranti. Deretter lyttet vi til Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen, som snakket seg inn i hver enkelt husstand ved hjelp av strømregningene: Hadde de andre - det vil si alle de såkalt ansvarlige - politikerne gjort som Hagen og Fremskrittspartiet sa, ville vi ikke fått de høye strømprisene.

Uavhengig av om nyhetsmeldingenes kortform yter rettferdighet for helheten i det som ble sagt, bekrefter de to utvalgte nyhetene et samfunnsbilde der restene av forrige århundres store sosiale massebevegelser marsjerer tradisjonelt gjennom byer og bygder, mens Hagen taler til vår tids mediemasser, de som ikke lenger møtes på et sted til et tidspunkt. De har frigjort seg fra forsamlingene, og framtrer som en masse der hver enkelt ikke kan se de andre.

De sitter hver for seg, og fortviler kanskje over strømregningene, som er blitt en sak mellom den enkelte og e-verket, den enkelte og sosialkontoret eller den enkelte og inkassobyrået. I dette avpolitiserte rommet kan Hagen boltre seg, ikke fordi hans politikk er klok, snarere på grunn av de andres maktesløshet.

Et av Ap-leder Jens Stoltenbergs poenger 1. mai viser hvordan Hagen og tidas masseindividualisme er som skrudd sammen: I Oslo vil Høyre og Frp selge offentlige eiendeler i kraftselskapet Hafslund til utlandet. Altså enda mindre rom for politikerne, men desto større for Hagen.

Det er tale om

avgjørende forskjellige politisk-kulturelle verdisyn. I Fremskrittspartiets program er solidaritetstanken fraværende. Solidaritet er verken en nødvendighet eller en forutsetning for å gjennomføre partiets program, som er myntet på å sikre mest mulig til flest mulig av de enkeltindividene som sitter rundt om i Norge.

Her får jeg lyst til å fritt hente ut et par biter fra den tyske filosofen Peter Sloterdijks essay som i dansk oversettelse heter «Masse og foragt». Han tar blant annet for seg massenes forvandling fra forsamlings- og spontane protestmasser til mediemasser. I forordet til essayet skriver Steen Nepper Larsen om den varme og den kalde massen.

Den varme er i bevegelse. Plutselig samles en mengde mennesker. De rives med. Denne aktive massen er politisk farlig. Den er uberegnelig og eksplosiv. Man vet ikke hva som skal skje. Den kan bryte ut i vold, men den kan også endre stivnende systemer. Den varme massen orienterer seg etter kroppserfaringer gjennom det fysiske nærvær.

Den kalde massen ser på TV, steker lørdagskylling og leser tilbudsannonser. Den ser gjerne på fotball og hungrer etter underholdning. Man er en del av massen uten å se de andre. På det viset ser samfunnet seg selv gjennom mediesymboler, moter og kjente mennesker. Masseindividualismen er den organiserte forlatthet. Man er masse som individ. Paradoksalt nok kan det i større grad enn noen gang tidligere snakkes om en masse, en «lonely crowd». Den fragmenterte massen har mistet følelsen av egen kropp og et eget rom, og har vondt for å uttrykke et felles rop. Den postmoderne massen er en masse uten potensial, den er en sum av ensomheter, som verken kan eller vil lage kollektiv historie eller revolusjon. Dens kjennetegn og trekk gjør den tvert imot vidåpen for totalitære herredømmeprosesser.

Det er til

denne massen Fremskrittspartiet taler, og det er karakteristisk at denne massens særpreg har utviklet seg nettopp i den tida Fremskrittspartiet har eksistert. Fremskrittspartiet henvender seg til den enkelte nordmann, enten han eller hun bor i Norge eller i Spania. Oslo-partiet vil ha total innvandringsstopp. Og bensin, alkohol, skatter og avgifter - alt er myntet på å smøre individet, ja, selv på et område der partiet har vunnet troverdighet, nemlig i eldrepolitikken, kan det ut fra dette argumenteres at solidaritetstanken er fraværende, fordi det er en politikk som vil sikre alderdommen til hver enkelt av oss. Solidaritet fordrer at noen må gi avkall på noe for at andre skal få det bedre. Fremskrittspartiet vil lempe på skattene for de rikeste og for øvrig pøse på med penger fra oljefondet.

Bortsett fra Høyre, som ikke makter å avvise Hagens hær, tar de andre partiene avstand fra å styre uten kritikk av masseindividualismen, en styringsmodell der man hele tida spør hva den enkelte vil ha, for så å forvandle ønsket til et løfte til den enkelte. Et par av de engelske tabloidavisenes lederartikler skrives etter samme oppskrift. De reflekterer ikke redaksjonens mening, men speiler uhemmet lesernes oppfatning.

Både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti representerer en forsamlingskultur bygd på solidaritet og nestekjærlighet. Begge sliter. I praksis kan det ofte virke som om de har gitt opp, især gjelder dette Kristelig Folkeparti, som har latt seg svinebinde av representanter for nettopp den moderne massekulturen. Det er ufattelig at ikke partiledelsen ser hvor motsetningene i kultur- og verdisyn går i det norske samfunnet.

Fremskrittspartiet var

ikke i nærheten av å ha et ord med i laget ved de to suverent største massemønstringene i Norge de siste åra: mot krig i Irak, og mot rasisme. Det illustrerer poenget, og det gir håp om at de gamle og positive mønstringenes tid ikke er over. At den kalde massen kan bli varm når det gjelder.

Og kanskje er det i ferd med å bre seg en protest i befolkningen, en protest mot den kalde massen, som om flere og flere sier: Den tilhører jeg tross alt ikke!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media