DAGBLADETS KÅRING av de viktigste bøkene i norsk sakprosa har gitt en liste med et tilsynelatende bredt tilfang av tekster. Øverst troner en bok av Georg Johannesen, som få har lest og enda færre forstått. Nedover listen finner vi bøker av ulike forfattere som Jens Bjørneboe, Erik Dammann, Dagfinn Grønoset, Karin Sveen, Nils Christie, Arne Næss, Berit Ås og mange andre.

Det er ikke noe klart fellesskap i form, budskap eller leserkrets mellom disse. Det de har felles, er at de har skrevet bøkene som ifølge Dagbladets jury har hatt størst betydning for etterkrigssamfunnet, gjennom sin utbredelse eller intellektuelle kvaliteter og påvirkning.

ER DET SLIK? Etterkrigstidens politikk har i stor grad har vært preget av akademisk produsert kunnskap, formidlet gjennom tekst. Samfunnsøkonomisk styring, industriutbygging og modernisering av utdanningssystemet og helsevesenet sto sentralt i de første etterkrigstiårene.

Systemene for planlegging og styring i stat og næringsliv har de siste femten - tjue årene endret seg dramatisk; også dét formet og legitimert av fremstående fagpersoner og deres tekster. Det finnes imidlertid ikke en eneste tekst av økonomer, ingeniører, naturvitere, eller medisinere på listen.