Den kritiske sakprosa

Dagbladet har laget en liste over dem som kritiserte - ikke dem som bygget - Norge, mener professor Einar Lie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAGBLADETS KÅRING av de viktigste bøkene i norsk sakprosa har gitt en liste med et tilsynelatende bredt tilfang av tekster. Øverst troner en bok av Georg Johannesen, som få har lest og enda færre forstått. Nedover listen finner vi bøker av ulike forfattere som Jens Bjørneboe, Erik Dammann, Dagfinn Grønoset, Karin Sveen, Nils Christie, Arne Næss, Berit Ås og mange andre.

Det er ikke noe klart fellesskap i form, budskap eller leserkrets mellom disse. Det de har felles, er at de har skrevet bøkene som ifølge Dagbladets jury har hatt størst betydning for etterkrigssamfunnet, gjennom sin utbredelse eller intellektuelle kvaliteter og påvirkning.

ER DET SLIK? Etterkrigstidens politikk har i stor grad har vært preget av akademisk produsert kunnskap, formidlet gjennom tekst. Samfunnsøkonomisk styring, industriutbygging og modernisering av utdanningssystemet og helsevesenet sto sentralt i de første etterkrigstiårene.

Systemene for planlegging og styring i stat og næringsliv har de siste femten - tjue årene endret seg dramatisk; også dét formet og legitimert av fremstående fagpersoner og deres tekster. Det finnes imidlertid ikke en eneste tekst av økonomer, ingeniører, naturvitere, eller medisinere på listen.

NORGE HAR HATT tre nobelprisvinnere og flere andre fremtredende økonomer i etterkrigstiden. Disse har skrevet innflytelsesrike og langtlevende lærebøker og publiserte avhandlinger som er blitt anvendt direkte i samfunnsplanleggingen.

Medisinske fag har ikke bare endret livsvilkår og levealder dramatisk. Innenfor ernæringslære, familieplanlegging og seksualliv har sentrale medisineres ideer og skrifter endret hverdagslivet til nordmenn på en fundamental måte. Likevel er de sentrale arbeidene fra disse kunnskapsfeltene utelatt - sammen med bedriftsguruenes ledelseslitteratur og svært mye annet som er lest og satt i direkte, konkret anvendelse.

Hvorfor er ikke noen slike tekster med på listen? Tror ikke juryen at sosialøkonomer, biologer, petroleumsingeniører og bedriftsledere har hatt noen innflytelse på etterkrigstidens Norge?

Eller finnes det implisitte litterære krav som gjør at «Anna i Ødemarka », Espelis kokebok og «På gjengrodde stier» møter felles standarder til hva som er sakprosa, mens bøkene til Ragnar Frisch, Odd Aukrust, Karl Evang, Gunnar Randers og alle deres feirede og halvt glemte kolleger ikke gjør det?

Den kritiske sakprosa

FORKLARINGEN PÅ AT statsbærende og nytteorienterte disipliner er utelatt, ligger ganske sikkert ikke i noen av disse forholdene. Jeg tror ikke at disse tekstene er veid og funnet for lette; saken er nok heller at de ikke på noe tidspunkt har vært i nærheten av vekta. Juryens ekskludering av den disiplinære nytte- og handlingsorienterte litteraturen er etter min mening vel dristig når de viktigste sakprosatekstene skal kåres.

Men dette er en konvensjonell dristighet. Vi finner samme trekk for eksempel ved eksplisitte og implisitte forsøk på å etablere idéhistoriske kanon. Den institusjonaliserte idéhistorien presenterer seg med formål å studere tekster av betydning for både åndsliv og samfunnsstrukturer. I studiet av den fjerne fortid finner vi både naturvitere og økonomer på pensa og i oversiktslitteraturen. Men disse blir borte når vi nærmere oss vår egen tid. I

EN OMTALE AV norsk idéhistorie i fem bind har det vært pekt på at det er kulturfortolkerne og kritikerne som inkluderes, mens tankene til de som kritiseres, ikke fremstår som idéhistorie.

I den trebinds tekstsamlingen «Norsk tro og tanke» finner vi samme trekk, spesielt lett avlesbart for økonomenes del.

Samfunnsøkonomer er brukbart representert frem til siste krig. I tiden etter 1945, en periode da sosialøkonomenes samfunnsinnflytelse var spesielt sterk, finner vi faktisk kun én tekst skrevet av en sosialøkonomutdannet person.

Denne er forfattet av Harriet Holter, som forlot økonomifaget i ung alder og ble idéhistorisk etter å ha orientert seg mot sosialpsykologien og feminismen. Mange av tekstene blant de 25 utkårne er eksplisitt «politisk» rettede.

Deler også av denne litteraturen har hatt betydelige konsekvenser både for tanke og handling. Ifølge debatten etter presentasjonen av Nils Christies «Hvis skolen ikke fantes», har Christie bidratt til en nedtoning av verdien av formell kunnskap i skolen. Ottar Brox’ «Hva skjer i Nord- Norge?» er en bok mange intellektuelle ville gitt høyre arm for å ha skrevet.

Den er kunnskapsrik, engasjert og kritisk, med langvarige og viktige konsekvenser for norsk samfunnsdebatt. Men også disse utkårne er, nesten uten unntak, tekster som betrakter, kommenterer og kritiserer samfunnsutviklingen.

Statsminister Einar Gerhardsen (nr. 2 f.v.) var en interessert gjest ved Kongsberg våpenfabrikk i 1964. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / Scanpix
Statsminister Einar Gerhardsen (nr. 2 f.v.) var en interessert gjest ved Kongsberg våpenfabrikk i 1964. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / Scanpix Vis mer

Hvor er de pedagogiske og politiske tekstene som formet skolen Christie gikk til angrep på, hvor er moderniseringsvisjonene som skapte fiskeri- og distriktspolitikken Brox’ kritiserte?

FOR NATURLIGVIS FINNES DEN sakprosaen som bevisst har formet utviklingen, som har gitt styringssystemet sin retning og legitimitet. Men ikke blant de femogtjue.

DET ER ET NATURLIGVIS et maktkritisk element i å holde avstand til de styringsnære og omfavne samfunnskritikerne. Innenfor den kulturkrets personer som diskuterer, klassifiserer og rangerer litteratur er rekruttert fra, tror jeg dessuten interessen for økonomi og naturfag er ganske mye lavere enn den er ellers i befolkningen.

Det er ikke fotosyntesen eller prinsipper for økonomistyring og personalforvaltning som diskuteres når kritisk orienterte humanister og samfunnsvitere møtes til alvor eller hygge.

Tekster innenfor norsk sakprosa har blant annet av denne grunn ulike plasser i det norske dannelseshierarkiet. Ledelseslitteratur, som både er kommersiell og potensielt manipulatorisk, står veldig lavt.

Og bøker som pretenderer å skape eller formidle faktisk kunnskap, eller som gir oppskrift på hvordan styrings- og kontrollsystemer skal etableres, står lavere enn kritisk analyserende tekster og kulturell meningsproduksjon.

DERFOR LIGGER DET på sett og vis en kulturell oppgradering av sakprosaens tekster i den grenseoppgang for sakprosa som Dagbladets jury har foretatt. I tillegg til at styringssystemets viktigste tekster er utelatt, er grensene for sakprosa flyttet tettere inn mot samfunnsanalyse fra det skjønnlitterære felt (Jens Bjørneboe, Kjartan Fløgstad, Knut Hamsun, Karin Sveen).

I denne forskjønningen av sakprosaen skyves det nytteorienterte, harde og maktnære nedover til fordel for det kulturelle, tenksomme og kritiske.

I SAKPROSAENS LITTERÆRE avansement får vi en oversikt over mye verdifull litteratur. Og vi får antakelig et godt begrunnet forslag til hva som er den viktigste sakprosaen for kritiske intellektuelle i kulturredaksjonene, på universitetene og i høyskolene. Men får vi en liste over de viktigste sakprosatekstene i etterkrigs- Norge?

Jeg tror ikke det. Vi mangler tekster som har vært formative for det som skjer i sykehusene, bedriftene og departementskontorene. Vi har fått en sakprosa som kommenterer og kritiserer de materielle og begrepsmessige strukturene som omgir disse institusjonene, men mangler den prosaen som har skapt de samme strukturene.