Den lange krigen

Nå skal det gripes inn før «problemet» har fått utvikle seg til noe alvorlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIGEN mot terror heter nå «Den lange krigen» i Pentagons langtidsplan. Dokumentet utarbeides hvert fjerde år. Donald Rumsfeld satte sitt preg på den forrige som kom i 2001. Der brøt han med Colin Powells doktrine om «overveldende styrke» som gjorde supermaktens militære styrker mindre anvendelige enn Rumsfeld ønsket seg. Madeleine Albright som da var president Bill Clintons FN-ambassadør, ble så frustrert over den forsiktige general Powell at hun utbrøt «Hva er vitsen med å ha disse suverene, militære styrkene som du alltid prater om, dersom vi ikke kan bruke dem?»

RUMSFELD erstattet Powells militære suksessoppskrift fra den første Golfkrigen med sin egen. Mindre og lettere, men svært mobile styrker skulle gjøre jobben i stedet for en overveldende og treg militærmaskin. Rumsfelds doktrine fikk sin ilddåp for tre år siden i Irak. Siden da har det stått 135 000 amerikanske soldater i landet mens opprøret rundt dem har vokst i styrke og intensitet.Rumsfeld har vært så opptatt med å takle de stadig sterkere bevisene på at hans doktrine slo feil, at han ikke har hatt tid til å sette sitt eget stempel på årets forsvarsplan. Og nå stakes det ut en helt annen retning enn at USA skal styre verden ved å invadere og okkupere der det oppstår problemer som Washington mener krever regimeendring. Eller «demokratisering» som er den foretrukne betegnelsen på samme sak i presidentens munn og følge. Nå skal det gripes inn før «problemet» har fått utvikle seg til noe alvorlig.

VISEPRESIDENT Dick Cheney var først ut med å si at å bekjempe terror er en lang krig som vil pågå lenger enn den kalde krigen, altså lenger enn fire tiår. Vi sivilister kan tenke over hva det vil gjøre med våre rettsbegreper når det unormale blir det normale gjennom førti år. Nå er den unntakstilstanden som dette innebærer, nedfelt i et plandokument fra Pentagon som forteller at amerikanske offiserer vil forsøke å styre verden ved hjelp av spesialstyrker på hemmelig oppdrag fjernt fra medienes lyskastere. Spesialstyrkene er tenkt delvis å operere på egen hånd, og dels i samarbeid med lokale styrker i jakten på «terrorister og mordere», som president George Bush kaller dem på sin rundtur til India og Pakistan.

KORTVERSJONEN av plandokumentet leveres av Robert D. Kaplan i en artikkel i The New York Times, og lyder slik «...en kombinasjon av treningsoppdrag utført av US Marines og spesialstyrker fra hæren, bistandsprosjekter utført av hærens avdelinger for sivile saker, og diskrete raid mot terrorister på steder langt borte fra avisoverskriftene.» Det høres ut som dødsskvadroner i hvite hatter.I motsetning til invasjonsplanene fra forrige gang, er dette offiserenes versjon av «soft power». Og Kaplan er blant kommentatorene som er begeistret etter å ha tilbrakt de siste par åra som innrullert journalist i ulike, amerikanske militære avdelinger verden over. Det har han beskrevet i den ferske boka «Imperial Grunts». «Grunts» er militær slang for kampsoldater. Kaplan oppsummerer sine funn med at noen få hundre Green Berets i Filippinene bidrar vesentlig i jakten på islamske ekstremister. Ti eller tjue tusen amerikanske soldater som i tilfellet er i Afghanistan, kan ende opp med å trø vannet. Mens 135 tusen soldater som er i Irak, bare forårsaker et grusomt røre.

NÅ ER MÅLET å rykke inn raskt, på alle steder der det er trøbbel under utvikling, og gjøre noe med saken før problemet er blitt for stort. Det høres ut som om Pentagon i sin frustrasjon over situasjonen i Irak, har lånt øre til sine israelske kolleger som nå i mange år har drevet systematisk klappjakt på palestinske ledere og aktivister. Palestineren setter seg inn i sin bil, og så PANG!, utradert av en fulltreffer av en rakett avfyrt fra et helikopter. Problemet er at seriedrapene rekrutterer nye aktivister og selvmordsbombere kjappere enn henrettelsene uten lov og dom kan effektueres.Men Robert Kaplans bekymring ligger på et helt annet plan. Han vil innrullere folk fra utenriksdepartementet i de militære avdelingene for å øke sjansene til at Pentagons væpnete demokratiseringsprosjekter lykkes. Han kan ikke ha lest Graham Greenes «Den stillferdige amerikaner».