Den lange linjen

Det amerikanske presset virket. I 2003 var det mange som vaklet og nesten fulgte etter president George Bush ut i hengemyra Irak. Skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er gode grunner til å gå gjennom forspillet til den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, slik Aftenposten nettopp har gjort i forbindelse med at krigen nå har vart i fem år. USA la et hardt press på Norge for å få oss med i sin «koalisjon av villige», og presset virket. Det var tunge og sterke miljøer både i og utenfor regjeringen som kunne være villige til å sette alliansehensynet til USA foran den lange linjen i norsk utenrikspolitikk om at Norge bare kan vurdere å delta i militære aksjoner som har et FN-mandat.

Selv etter fiaskoen i Irak finnes det talsmenn i den norske debatten som mener at denne linjen er avleggs og må justeres til en ad hoc maktanalyse i hvert aktuelt tilfelle.

Foran Irak-invasjonen advarte Verdens Gang mot å bryte med USA, til tross for at president George Bush hadde radikalisert amerikansk utenrikspolitikk ved å gå inn for forkjøpskrig som ny amerikansk sikkerhetspolitisk doktrine. John McCain som er Det republikanske partiets kandidat til å etterfølge George Bush i Det hvite hus, holdt forleden en utenrikspolitisk tale i Los Angeles der han helt klart markerte avstand til Bush-doktrinen om amerikansk alenegang i framtidige konflikter.

Striden i 2002 og inn i 2003 handlet om det var nødvendig med et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd for å kunne bruke militær makt mot Irak, eller om Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 som ble vedtatt i den 8. november 2002 og som ga Irak «en siste mulighet til å oppfylle sine nedrustningsforpliktelser», var et tilstrekkelig mandat. På hjemmebane sikret Bush seg det nødvendige mandat gjennom det vedtaket i Senatet som har spilt så stor rolle i nominasjonsvalgkampen mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Obama sier at «krigen i Irak skulle aldri vært startet og den skulle aldri vært godkjent». Clinton sier at hun ikke ville stemt for dette vedtaket «om jeg hadde visst den gang det vi vet i dag».

John McCain sier at det var riktig å starte krigen, men at den ble vanskjøttet at daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld og ikke kom på rett kjøl før Bush lyttet til general David Petraeus.

Kristin Krohn Devold som var forsvarsminister i 2003 og som hadde de aller beste forbindelser til Donald Rumsfeld, har ikke bidratt offentlig med sin versjon av forspillet til krigen. Utenriksminister Jan Petersen reagerte på framstillingen i Aftenposten av sin rolle i dragkampen med statsminister Kjell Magne Bondevik med å skrive at hans standpunkt i regjeringen ble at det var nødvendig med et nytt, klart vedtak i Sikkerhetsrådet før Norge kunne vurdere å delta i en militær aksjon. Han unnlot å nevne at han mente at Sveriges statsminister Göran Persson var «helt på jordet» da Persson kontant stemplet invasjonen av Irak som folkerettsstridig.

Nobeldirektør Geir Lundestad beskrev Bondevik-regjeringens håndtering av denne saken som nærmest genial, og begrunnet det med resultatet: Norge kunne gå imot krigen uten å skade forholdet til USA vesentlig.

Karakteristikken er smigrende, men det som skjedde var ikke mer genialt enn at regjeringen sto imot presset til å følge etter Bush bort fra en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk.

Det var framfor alt Thorbjørn Jagland som da var leder for utenrikskomiteen i Stortinget, som med tilslutning av partileder Jens Stoltenberg, formulerte Arbeiderpartiets standpunkt i saken. Det ga statsminister Kjell Magne Bondevik en kanskje avgjørende ryggdekning i den indre dragkampen i regjeringen. Det ble holdt to møter om dette der Bondevik deltok sammen med Petersen og Krohn Devold fra regjeringen, og med Jagland og Stoltenberg fra Arbeiderpartiet. Ett møte ble holdt i Stortinget og et på statsministerens kontor. I sin memoarbok skriver Bondevik kort om ett av disse: «I et møte med Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland den 10. februar var vi enige om å holde fast på FN-sporet og dermed avvente organisasjonens endelige konklusjon».

Det nøkterne ordvalget tildekker hvor viktig dette linjevalget var og hvor tøft det amerikanske presset for et annet linjevalg ble opplevd på flere hold. Det var kanskje «genialt» å holde fast på den folkerettslige linjen. Fem år seinere er det uansett lett å se at det var riktig, og at det ville ha vært en katastrofe å vasse ut i den hengemyra som Bush forsøkte å presse oss til.