Den lange marsjen

Ap inngår forlik med regjeringen i ren nødverge mot å få makt nå. Det blir en pedagogisk utfordring for partiet å få velgerne til å forstå det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS JENS

Stoltenberg har inngått budsjettforlik med erkefienden Høyre på Stortinget, er hans parti og LO-leder Gerd-Liv Valla i full sving med «den lange valgkampen», hvor målet er å fjerne Bondevik II-regjeringen fra makta. Det er et eksempel på «at det går an å ha to tanker i hodet samtidig», på at det er forskjell på kortsiktig taktikk og langsiktig strategi og på at det er forskjell på å vinne et slag og en hel krig. Om lørdagens budsjettavtale er et klokt trekk med tanke på målet om å overta regjeringsmakten i 2005, vil vise seg. De fleste kommentatorer og politikere har velsignet den historiske budsjettavtalen, blant annet fordi de forstår bakgrunnen for den. De oppfatter ikke et nødvendig samarbeid i en vanskelig parlamentarisk situasjon som en utvisking av skillelinjer. Men vil velgerne oppfatte det på samme måte? Eller vil de synes at dette er en eneste stor suppe i sentrum og flokke seg i enda større grad rundt Carl I. Hagen som nå står «alene mot røkla»?

UANSETT,

LO og Ap er enige om å følge svenskenes eksempel fra siste riksdagsvalg om å samarbeide for å vinne valget for «venstresida» i 2005. De skal med andre ord vinne krigen. Det er proklamert fra høyeste hold i så vel LO som Ap. Og det er uttalt på flere av LOs større tilstelninger nå i høst, blant annet på Fellesforbundets landsmøte i oktober og på en konferanse for tillitsvalgte i et av LOs karteller før helga. Der gjentok Ap's partisekretær Martin Kolberg sitt utsagn om at «Bondevik II-regjeringen er den mest høyrevridde regjeringen siden annen verdenskrig.» Det er verdt å merke seg at han sa dette mens Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg var i seriøse forhandlinger med nettopp Bondevik II-regjeringen. Kolberg begrunner sin karakteristikk med at dagens regjering «går løs på selve samfunnsstrukturen, sultefôrer kommunene, privatiserer det den kan og nedlegger skoler». Regjeringen og stortingsflertallet er også, ifølge Kolberg, beredt til å bruke lovverket til å avskaffe faglige rettigheter. Aldri har derfor Ap og LO hatt mer gjensidig nytte av å samarbeide enn nå. «Hvis vi ikke bevarer samholdet mellom parti og fagbevegelse, vil vi tape kampen om samfunnsmakten,» sa partisekretæren, torsdag formiddag, på LO-skolen i Sørmarka.

GJENNOM NITTITALLET

har de formelle båndene mellom Ap og LO blitt løsnet ett for ett. Kollektivt medlemskap i partiet er opphevet. AUF er ikke lenger LOs ungdomsorganisasjon. LO-lederen sitter ikke lenger i Ap's sentralstyre. Valla var selv i tvil om hvor hun skulle lande i akkurat det spørsmålet. Folk utenfor arbeiderbevegelsen kunne få inntrykk av at det var en løsrivelsesprosess på gang. Men aldri har det tette forholdet vært eksponert så tydelig som i de siste 10- 15 åra. De ukentlige møtene i samarbeidskomiteen var ikke lenger noen offentlig hemmelighet. Alle visste at LO-ledelsen hadde sine fingrer borti både statsrådskabaler og statsbudsjetter. Når Gro ble for egenrådig, brummet Yngve, og så ble det en slags orden på det. Mange trodde imidlertid at Stoltenberg ville ha friere tøyler og at Valla ville gi ham det. Men de er tilsynelatende like sammensveiset som Hågensen og «gutten» Jagland var det.

BEGGE VET

at parforholdet koster. LO går glipp av medlemmer som ønsker seg en partipolitisk uavhengig fagforening. Ap må slite med anklager om at LO styrer partiets politikk. Men begge parter er åpenbart overbevist om at de tjener på det i det lange løp. LO vil bruke store ressurser på å trekke sine 840000 medlemmer med i kampen. Ap skjerper profilen i venstreretning. Og begge har blikket stivt festet på 2005. Det blir en lang marsj gjennom farefullt terreng. Neste år skal regjeringen legge fram sitt siste budsjett for fireårsperioden. Det skal ifølge løftene fra Sem-erklæringen inneholde ti milliarder kroner i skattelettelser. Regjeringen vil trolig også komme med forslag om redusert sykelønn. Ap vil igjen stå overfor det samme dilemmaet. «Skal vi pådra oss en regjeringsmakt det ikke er parlamentarisk grunnlag for, ett år før valget, eller inngå et nytt forlik med vår hovedmotstander for å avverge de verste utslagene av dens politikk?» Vårt rettssystem rommer en forståelse for bruk av nødverge når det står om livet. Men vil velgerne ha forståelse for bruk av nødverge mot å gripe makten? Det er spørsmålet.