Den lengste reisen

Christoph Wernersen (37) legger ned blomster i ruinene der fire familiemedlemmer ble tatt av flodbølgen. Han har vært gjennom den lengste reisen i sitt liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag er Christoph Wernersen leder for Nasjonal støttegruppe etter flodbølgekatastrofen. For fire måneder siden lette han fortvilt etter broren Ketil, svigerinnen Ann Kristin og de to barna deres, Daniel (9) og Sophie (6). Wernersen gikk den tunge runden: Han søkte i restene av hotellet der de hadde bodd, han gikk langs radene av lik som var brakt inn til templene i Khao Lak på Phuket-øya, han knegikk alle som kunne tenkes å ha informasjon.

En sterk vilje

Slik var opptakten til den neste runden som han måtte gå med norske myndigheter. Med en mobiltelefon, sterk vilje og utpreget vilje til å sikte rett på målet, ble det lagt grunnlag for en støtteorganisasjon som politikere og det offentlige myndighetsapparatet ikke våger å overse. Fra å være teknisk sjef på Chat Noir, bokstavelig talt i kulissene, ble Christoph Wernersen kastet fram på den nasjonale scenen med katapult.

I går var han tilbake med ei familiegruppe på ti personer. Det var her, på stranda i Blue Village, at familien på fire spiste frokost da flodbølgen knuste alt den traff.

Restene av restauranten står der ennå, et hus med gapende hull, fylt av bygningsrester, møbler og kjøkkenutstyr.

Livet er forandret

-  Den som ikke har vært her, kan ikke skjønne kraften i katastrofen. Det var tøft for min familie å se hva som egentlig hadde skjedd. Det var verre enn de hadde forestilt seg. Underveis vokste forståelsen og styrken. For meg var det godt å kunne dele opplevelsen, sier Christoph Wernersen.

Han er tilbake i Thailand sammen med i alt 250 pårørende, et prosjekt støttegruppa tok initiativet til. For Wernersen er det en reise med mange betydninger: -  Det er vanskelig og godt på en gang. Dagene etter flodbølgen var et helvete. Jeg som aldri hadde sett et dødt menneske, lærte på tjue minutter å vandre blant lik. Det var et kaos, et trykk av lyder, bilder og lukter. Når jeg ser ut over det samme landskapet nå er det nesten som en gold ørken. Lydene og luktene er borte, de militære har forsvunnet og bulldosere har fjernet restene av husene. Likevel sier pårørende til meg at det de ser er verre enn hva de kunne forestille seg, sier han.

I RUINENE PÅ STRANDA:  Christoph Wernersen og niesen Carina Wernersen legger ned blomster til minne om de fire de mistet i flodbølgekatastrofen. Det var her, på stranda i Blue Village, at familien spiste frokost da flodbølgen knuste alt den traff. Foto: Tore Bergsaker
I RUINENE PÅ STRANDA: Christoph Wernersen og niesen Carina Wernersen legger ned blomster til minne om de fire de mistet i flodbølgekatastrofen. Det var her, på stranda i Blue Village, at familien spiste frokost da flodbølgen knuste alt den traff. Foto: Tore Bergsaker Vis mer

-  Da jeg kom hit i romjula, var det for å finne familien. Den fant jeg ikke. Men de som møtte hverandre her etter katastrofen, har møtt hverandre for livet. På en måte fant jeg familien likevel, eller et utvidet vennskap med sterke bånd som vil vare. Det omfatter også våre venner fra Thailand. De tilhører en nasjon med en sjenerøs folkesjel, sier han.

Aktivisten fødes

Det var mangelen på respekt for de pårørendes behov og situasjon som forvandlet Christoph Wernersen fra en nokså anonym teaterarbeider til aktivist og leder. -  Vi som lette etter savnede var i en fortvilet situasjon, men møtte veggen hos myndighetene. Jeg hadde aldri sett en ambassadør før da vi hadde det første møtet med myndighetene i Phuket. Jeg kunne ikke håndtere politisk bullshit. Det var steintøft og framfor alt uforståelig å bli møtt med avvisning og arroganse. Hadde myndighetene møtt oss med et minimum av respekt og imøtekommenhet, hadde Reinås-rapporten hatt et helt annet innhold, sier Wernersen. Det første møtet med myndighetene ble også et følelsesmessig vendepunkt:

Kunne slippe løs gråten

-  Etterpå kom en fra det norske helseteamet bort til meg og slo armene rundt meg. Da brast demningen og jeg kunne slippe løs gråten og hele den oppsamlede sorgen.

Var det noen grunn til å ta kritikk fra slike mennesker alvorlig? Holdningen blant mange politikere og byråkrater var klar: Kritikk fra mennesker i livskrise kan ikke tas alvorlig. Rapporten om myndighetenes håndtering av katastrofen har endret dette. Christoph Wernersen sier det slik:

-  Jeg var overrasket over hvor klar Reinås-rapporten var i kritikken av myndighetene. For oss er den en bekreftelse på at vi ikke var i sjokk, at vi ikke var en gjeng hodeløse tullinger. Rapporten har vært en oppreisning, sier han.