Den liberale nasjonalismen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Norge nå tar på seg festskrud og feirer nasjonaldagen, skal vi gjøre det med løftet hode. De to diktere som framfor noen forbindes med 17. mai, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson, var begge mennesker som kombinerte nasjonalfølelse og liberalisme. Det er ingen selvfølge i nasjonalismens historie.

Wergeland kjempet en utrettelig kamp for å få bort den skammelige jødeparagrafen fra Grunnloven, den forsvant da også, men først seks år etter dikterens død, i 1851. Bjørnson innstiftet skikken med å feire dagen med barnetog, og organiserte selv det første i 1870. Dermed markerte han dagen som en uskyldens og åpenhetens festdag, ingen demonstrasjon av makt og militærvesen.

I Norges historie har nasjonalismens inkluderende potensial stadig kommet til uttrykk. Alle samfunnsklasser og begge kjønn er blitt trukket med så vel politisk som kulturelt. Slik fulgte blant annet utvidelsen av stemmeretten nasjonsbyggingen. Selv om det lå en lang og hard kamp bak, er det ikke tilfeldig at Norge var den første suverene stat i verden som ga kvinner alminnelig stemmerett i 1913. Siden 1983 har også utenlandske statsborgere som har bodd sammenhengende minst tre år i landet, stemmerett ved lokalvalg.

At den norske nasjonalismen har en overveiende liberal historie, betyr ikke at verdensåpenhet og inkludering kommer av seg selv. Det faktum at Norge har vært et etnisk relativt likeartet samfunn, har bidratt til at nasjonsbyggingen er blitt et demokratisk prosjekt. Men blant andre samene har betalt prisen. Undervisning i samisk for samiske barn kom først i gang i 1967, og da med den begrunnelse at barna derved lettere ville lære norsk seinere.

Når Oslo bystyre i år har oppfordret til at det samiske flagget ikke skal brukes 17. mai, i motsetning til hva som i flere år har vært tilfelle i byer som Stavanger og Tromsø, har hovedstadens politikere derfor tatt et skritt bort fra den tradisjonelle, liberale nasjonalismen. Derved viser de hvor lett det er å svikte de grunnleggende idealene nasjonen er tuftet på. La oss håpe at dette blir en vekker og et insitament for et desto sterkere arbeid for den inkluderende nasjonen. Det flerkulturelle Norge trenger å markere at vi har en felles plattform som gir plass til alle.