Den mekaniske Ambjørnsen?

Midt inni det dramatiske høydepunktet i Ingvar Ambjørnsens nye kriminalroman - er helten, med det malmfullt klingende navnet Victor von Falk, nettopp er blitt overrasket i en tom leilighet stående over det uhyggelig maltrakterte liket av romanens kvinnelige sentralfigur - kan en lese følgende:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Han lot hendene falle. Æh, erregud, du har drept Maria! Jeg har ikke noe… Det er ikke noe for meg etter dette!

-Jeg beklager oppriktig at hun er død, Gies! Men du ville ha tapt henne uansett.»

Denne replikken fortsetter i en lengre utlegning som for denne leseren mangler både autentisitet og troverdighet - den er uten det karakteristiske muntlige stinget som en er vant til å forbinde med Ambjørnsens prosa.

Den er ett av flere eksempler på noe maskinelt tilrettelagt som er begynt å dukke opp i den vanligvis så uvørne, røffe og personlig pregede fortellertonen til denne forfatteren. Et annet eksempel - fra et annet dramatisk høydepunkt, også det knyttet til et likfunn med nøye utpenslede detaljer - lyder slik:

Jeg har en liten knallert i høyre frakkelomme. Ikke så voldsom slagkraft kanskje, men De vet hvordan det er med slike kulesprutere. Det er fort gjort. Selv disse småkalibrede sakene kan være farlige for helsa.».

Denne typen utsagn knitrer av papir, det fins ingen eim av levd liv eller av opplevd liv i dem. Folk snakker ikke sånn i den typen rent panikkartede situasjoner. Det er kriminalromanens altfor velbrukte og tomt bråkjekke vendinger som innhenter fortellingen, og gir den et utvendig, overflatisk, litt infantilt guttebokaktig preg.

Nå ville det vært urettferdig å påstå at Ambjørnsens nye roman som helhet gjør et infantilt eller overflatisk inntrykk. Det fins både ytre og indre spenning i den måten boka er bygd opp på. Det er flere nivåer i fortellingen som er med på å suge leseren fast her - og de har ikke bare å gjøre med den utvendige delen av handlingen.

Prostituert

Utgangspunktet er historien om den unge landsens skjønnheten Maria Dammert, som vokste opp på en bondegård, fikk beina ødelagt i en traktorulykke i 14-årsalderen, og kom til å ende som prostituert i asfaltjungelen. Denne Maria med beinprotesene er identisk med «Den mekaniske kvinnen» i tittelen, og uten å røpe for mye av romanens sinnrikt oppbygde intrige, går det altså an å fastslå at hennes endelige skjebne ikke blir oppløftende.

Heller ikke resten av persongalleriet i «Den mekaniske kvinnen» har noe direkte muntert preg. Nå er Ambjørnsen fra før kjent som en forfatter med sans for svart humor, med stort stilistisk tempo og med store kunnskaper fra de mørkere sidene av det moderne storbylivet.

Nevn det miljøet han gir seg i kast med i den nye romanen, er et hakk hardere enn det han skildrer i gjennombruddsromaner som «Sarons ham» (1982) og «Hvite niggere» (1986) - for ikke å snakke om ungdomsbøkene om Pelle og Proffen.

Det dreier seg ikke om Skandinavia, det dreier seg om det europeiske kontintentet - og om det nye Stor-Tyskland, som nå vokser fram for øynene på oss. Handlingen i «Den mekaniske kvinnen» kretser omkring de store heroinsyndikatene og disse syndikatenes ofre i St. Georg og St. Pauli, om Reeperbahn og Lange Reihe, om jernbanestasjonen, bakgatene i de såkalte «gledesstrøkene» i Hamburg - der det kan være så som så med gleden, for den som har hjerte i kroppen og øyne til å se med.

Ambjørnsen har både hjerte og øyne, han bor i Hamburg på sjette året, og han har plassert sin detektivhelt i samme gate og samme bygning der han sjøl holder hus. Han kan det miljøet han skriver om, han kjenner dagliglivet, vanene, menneskene og kneipene - til og med sitt gamle skeive smil har han etter beste evne forsøkt å ta vare på, når han nå som romanforfatter tar spranget fra det ungdommelige, anti-autoritære norske frikmiljøet til hverdagen i et av de hardeste europeiske storbystrøkene.

Profesjonell

Det som først og fremst gjør inntrykk i «Den mekaniske kvinnen», er hvor profesjonell Ambjørnsen etter hvert på godt og vondt er blitt som spenningsforfatter. I den nyutkomne bokklubbantologien «Vinternatt» - om norsk krim fra «Mordet paa maskinbygger Roolfsen» (1840) til i dag - hevder Nils Nordberg at bredden og kvaliteten i norsk spenningslitteratur aldri har vært så stor som i de siste 20 åra. Ingvar Ambjørnsens forfatterskap er en viktig del av dette bildet, og i lange partier er hans siste roman en ny bekreftelse på at Ambjørnsen er en av de frodigste fortellerbegavelsene som har dukket opp hos oss i løpet av det siste tiåret. Ikke minst fins det en slu sikkerhet i oppbyggingen av intrigen her, som bidrar til å drive boka framover.

Men noe av det samtidig som skurrer. Romanen utgjør en merkverdig blanding av realisme og klisjeer - av rått, uhyggelig, autentisk og opplevd liv på den ene siden, og mekanisk og konstruert liv på den andre siden.

Denne blandingen er for all del ikke uvanlig i spenningslitteraturen. Men hos en så rikt utrustet forteller som Ambjørnsen er det likevel grunn til å påpeke det som problem, at det i noen av de avgjørende nøkkelscenene «klirrer av metall» under hunden her - og at denne klirringen ikke bare har med den triste skjebnen til romanens kvinnelige hovedperson å gjøre.