Den mørke sannheten

Et halvt århundre etter gasskamrene vokser antisemittismen i Norge. Jøde er igjen blitt et akseptabelt skjellsord, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en kraftfull artikkel i Aftenposten 8. oktober tok journalisten og forfatteren Mona Levin et oppgjør med det norske samfunnets tvetydige holdning til vår jødiske minoritet. Hun pekte på at det koster 10.000 kroner i bot eller tre ukers fengsel å kalle en politimann for "hæstkuk", mens det er greit å karakterisere jøder som ondskapsfulle mordere og parasitter. Levin vil ikke finne seg i at trakasseringen og truslene parkeres av domstolene, men framfor alt er hun overrasket over at Norge ikke gjenkjenner antisemittismen og griper fatt når den dukker opp. Det handler altså om mer enn juss og domstoler.

ORDENE LEVIN brukte var klare, utfordringene direkte og preget av levd erfaring. Form og stil hadde en tilkjempet nøkternhet, men det bidro ikke til leserens ro. Snarere forsterket den opplevelsen av den lyd som oppstår når noen skraper en lang negl mot skoletavlas overflate: Utfordrende dissonans. Kanskje var det et slikt ubehag som førte til at kronikken sank ned i mørk taushet. Bare daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen var oppe og vaket for å forklare Levin at lovverket er skjerpet. Siden har det vært helt stille, om man orker å se bort fra at artikkelen umiddelbart utløste en rekke sterkt antisemittiske innlegg på Internett.

DENNE TAUSHETEN er illevarslende. I Norge diskuterer vi ikke jødene med mindre de kan integreres i en ildfast debatt om Israel og konfliktene i Midtøsten. Da vet vi hvor vi har dem. Den siste tida har vi også sett tegn til en mykere historisk revisjonisme hvor holocaust ikke benektes, men reduseres til en av flere hendelser under den annen verdenskrig. Vi ser til og med forsøk på å utviske forskjellen mellom motstand og landssvik under krigen, slik det skjer i boka "Vi sloss for Norge" av Arvid Bryne. Her forklarer frontkjemperen Bjørn Østring at han elsket sitt fedreland så høyt at han måtte gå over til fienden. Til tross for tjeneste på østfronten visste han ingenting om jødeforfølgelsene, heller ikke at leiligheten han overtok i Oslo var tatt fra en jødisk familie.

HISTORIEN BLIR aldri skrevet ferdig. Ny kunnskap og nye vurderinger vil endre vår forståelse av drivkrefter, hendelser og konsekvenser. Likevel er det forskjell på å søke ny sannhet og å sminke ondskapen. Norge har et jødeproblem fordi vi aldri har tatt et bredt og helhetlig oppgjør med hva som skjedde før, under og etter at våre egne landsmenn ble deportert og utryddet. Det er ikke fordi vi ikke vet. Det er fordi vi ikke vil. Den antisemittiske tradisjonen i Norge ble bare kapslet inn og nå viser den sitt ansikt på nytt. Det er en mørk sannhet vi snart bør vedkjenne oss.

DET HANDLER OM en liten minoritet på rundt 1500 mennesker som er meget sårbar. Det som gjør situasjonen så alvorlig er at antisemittismen nå framtrer i to former. Den ene pynter seg med horn og nazisymboler, og er et marginalt politisk fenomen som likevel har betydelig voldspotensial. Den andre finner vi der hverdagsrasismen næres av skepsis, kritikk og forakt for staten Israels og dens politikk. Lurvete deler av den europeiske venstresida viser tidvis slike karaktertrekk.

NORSKE JØDER har mindre ansvar for Israels politikk enn norskamerikanere har for USAs krig i Irak. Kanskje er det krevende å holde fast på skillet mellom stat og folk, mellom religiøse og sekulære mennesker, mellom dem som styrer og de som er i opposisjon til regjeringen, mellom individ og gruppe. Men det må vi. Den israelske regjeringen representerer ikke det jødiske folk, bare flertallet i sitt eget parlament. Det andre Israel har betydelig størrelse og fredsvilje, men den historiske forbindelsen til Europa svekkes hver dag. På samme måte er det her hjemme. Som andre minoriteter har de norske jødene selvfølgelig en felles historie og lag med felles identitet. Som alle andre har de også krav på respekt som selvstendige individer.

MANGE MINORITETER i Norge utsettes for verbal trakassering, og den er økende. Det er forståelig at de roper på et mer effektiv lovverk. Problemet er at strenge lover lett blir politisk kosmetikk, en erstatning for mer dyptgående politiske og kulturelle endringer. Derfor er et nytt fellesskap den største politiske utfordringen i vår tid.