- Den neger'n!

George W. Bush satser på FN, og Europa klapper. Men hva gjør irakerne?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BAGDAD (Dagbladet): - Kommer de hit igjen, skal vi betale dem lønna deres. Kofi Annan, pffføy, den neger'n, skriker mannen som sitter foran meg i bilen. Han er en av støttespillerne bak den irakiske motstandskampen vest og nord for Bagdad. Han har doktorgrad, snakker flere europeiske språk og har invitert meg med på et måltid kebab. Jeg mister matlysten. Kofi Annan er en av mine helter, en mann med integritet og kraft, i mine øyne. Motstandsmannen må ha merket det, at jeg fikk håp i stemmen da diskusjonen penset inn på FNs rolle i Irak. Jeg tråkker på en mine: Kofi Annan er feil helt på feil sted!

ETTER ET ÅR

med fadeser forstår USA at landet trenger hjelp. De amerikanske planene for et Irak styrt av irakere er kastet, og George W. Bush venter igjen på FN. Sikkerhetsrådet gires opp til en ny resolusjonsrunde, og Kofi Annans spesialutsending til Irak jobber med en plan for overføring av makt til irakerne. Lakhdar Brahimi ser for seg noe i likhet med Afghanistan etter krigen der (og hold pusten...): en president, to visepresidenter, en statsminister og ministere veiledet av en ny rådgivende forsamling som skal velges etter at makten er overført fra okkupantene til en ny regjering. En regjering som først skal utpekes av FN, Iraks styringsråd, ei gruppe irakiske jurister og okkupasjonsmaktene. Nøkkelordet er selvsagt legitimitet. Håpet er at FN kan gi prosessen fram mot et nytt overgangsstyre tilbake den legitimiteten amerikanerne har sølt bort fra starten av. Men kan FN klare det?

- FN ER VERRE

enn USA, Kofi Annan skal bare legitimere okkupasjonen, sier motstandsmannen, stadig skrikende. Han er ikke representativ for irakere flest, men heller ikke alene i sitt syn på FN. Skepsisen til verdensorganisasjonen er stor. Det finnes ikke noe FN-samband av frivillige FN-supportere mellom Eufrat og Tigris. For irakere har ikke den skandinaviske FN-kjærlighet. Sanksjonene, stormaktenes spill i Sikkerhetsrådet om landets framtid, FN-medlemmenes dobbeltmoral i Midtøsten og Saddam Husseins propagandamaskineri har satt spor. Riktignok er det innflytelsesrike irakere som støtter en FN-rolle, men først og fremst for å skape avstand til okkupantene for seg selv og sine posisjoner. Den viktigste av støttespillerne er sjiamuslimenes åndelige leder, storayatolla Ali Sistani.

DA KRIGEN BRØT UT

, oppfordret majoritetsbefolkningens storayatolla sine menigheter til å avstå fra motstand. For ikke å klistres til okkupasjonen ønsket Sistani å trekke inn FN. Den tilbaketrukne Sistani møtte derfor tidlig FNs avdøde spesialutsending Sergio de Mello i sitt hjem i den hellige byen Najaf. Mens han nektet å snakke med okkupanter. Lenge valgte USA å ignorere Sistani. Men mot slutten av fjoråret gikk veldig mye galt, og amerikanerne forsto at sjiamuslimenes åndelige leder hadde makt til å velte planene deres. Prokonsul Paul Bremer ville derfor treffe storayatollaen. Men Sistani nektet. Isteden gikk det et brev fra Sistanis folk til Kofi Annan. Sistani ba FN om hjelp til å gjennomføre valg, og FNs nye spesialutsending, Lakhdar Brahimi, dro til Irak for å møte Sistani. Det viste seg å bli starten på FNs comeback i Irak. For nå er det FN, og ikke Paul Bremer, som skal finne en løsning for den politiske prosessen i landet. Men hva gjør så sjiamuslimenes åndelige leder? Han sier brått også nei til å møte FN-folk. Brahimi måtte derfor nylig dra hjem til New York for å sy sin Irak-plan uten å ha møtt Sør-Iraks viktigste mann. Det var et kraftig signal til USA, Europa og FN om at verdensorganisasjonens stempel ikke betyr veldig mye fra eller til i dagens Irak. Sjiamuslimenes åndelige leder vet også at han er langt viktigere for FNs rolle i Irak, enn FN er for ham selv.

DE SISTE UKENES

voldsomme kamper har dabbet av, foreløpig. Bagdad er rolig, flere angrep mot amerikanske stillinger, av og til skyting i det fjerne, men ingenting mot raset for bare noen dager siden. Irakere flest slåss ikke mot okkupantene, men noe er likevel skjedd. På hovedveiene ut av Bagdad ligger noen utbrente amerikanske lastebilvrak. Okkupantene har ikke lenger tid til å taue bort sine vrak. Det lukter nederlag. Tida renner ut for alle utenforstående i dette landet, også for FN.