Den noble komité

Nobelkomiteen skal fornyes, men partiene på Stortinget tenker bare på sine i den forbindelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOBELS FREDSPRIS er den største internasjonale nyhet fra Norge selv når vi har kronprins- eller prinsessebryllup. Det er flere hundre fredspriser i verden, men ingen rager over den som i sin tid ble betrodd Stortinget av Alfred Nobel. Komiteens valg blir kommentert i de fremste avisene i verden, CNN overfører utdelingsseremonien den 10. desember, og det store TV-showet formidles til flere hundre millioner seere. Nobelprisen er et titteglass inn mot vårt lille land hvert år. Slik sett er Nobelkomiteen viktigere for landets anseelse enn de skiftende og høyst rutinepolitiske utenriksministrene vi sender ut i verden.

DET ER DERFOR viktig hvem som sitter der. Nobelkomiteen må være orientert mot verden. Den bør bestå av personer som har en genuin interesse for utenrikspolitiske spørsmål. Og de bør i alle fall kunne såpass godt engelsk at de ikke sitter hjelpeløst tause under den verdige middagen etter utdelingen. De bør kunne svare for seg uten tolk når CNN vil ha et intervju, og de bør kunne svare med basis i innsikt i den sak og person som er tildelt prisen.

MEN SLIK SER dessverre ikke Stortingets partier saken. Nobelkomiteen som i går bekjentgjorde prisen for 2002, skal om noen uker få nye medlemmer. Mye tyder på at tre av de fem blir skiftet ut, uten at deres innsikt, engasjement og skikkethet for jobben blir veid. Her gjelder partipolitikkens kjøttvekt. Derfor blir en mann som Gunnar Stålsett, med kontakter i alle verdenshjørner etter mange tiår i internasjonalt økumenisk arbeid og mange år i komiteen, kastet ut fordi det partiet som satte ham inn, Senterpartiet, ble minimalisert ut av den ved valget i fjor høst. Gunnar Berge, som har bekledd formannsstillingen etter at Francis Sejersted gikk ut for tre år siden, må også belage seg på å la andre erklære navnet på neste års vinner utenfor den noble dobbeltdør, fordi Arbeiderpartiet ikke lenger har «rett på» to som følge av valgresultatet. Sissel Rønbeck er midt i sin funksjonsperiode, og skal fra nå av representere partiet alene. Hanna Kvanmo forlater komiteen på grunn av høy alder.

MED ANDRE ORD: Partiene på Stortinget legger tung partipolitikk i utpekingen av representanter til komiteen. Medlemskap i Nobelkomiteen er blitt bein, som fordeles etter strengt matematiske prinsipper, omtrent som fylkesmannsstillingene. Og da kan merkelige ting skje. I vår tid med stor omskiftelighet ved stortingsvalgene blir det også hyppige skifter i Nobelkomiteen, og man taper kontinuitet. I høst kan også komiteen komme til å bestå utelukkende av kvinner. Nå kan man si at den jo har en 100-årig tradisjon for stort sett å bestå av menn, så et sånt utfall bør være til å leve med. Navn som nevnes er Kaci Kullmann Five for Høyre, KrF kan komme til å peke ut Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap med utenrikspolitisk orientering og med høy prestisje i den katolske verden, og SV vil visst ha Kjellbjørg Lunde. Særlig de to første har jo en sterk utenrikspolitisk forankring.

MEN EN KOMITÉ på dette nivået burde prinsipielt utpekes etter andre kriterier enn de strengt partipolitiske. Det er ikke sikkert at internasjonale størrelser som f.eks. Gro Harlem Brundtland, Thorvald Stoltenberg og nylig avgåtte justitiarius Carsten Smith sammen hadde gjort komiteen så mye bedre i sine valg, men noen slike burde det være plass for for å styrke komiteens legitimitet. Det burde også være plass for uavhengige intellektuelle. Men dessverre har vi her i landet, i motsetning til våre naboland, nesten ikke noen partipolitisk uavhengig offentlighet å velge fra. Det er få personer som har autoritet som springer ut av uavhengighet. Derfor ender vi ofte med utrangerte politikere som trekker med seg dagspolitikken inn i avgjørelsesprosessen, slik formannen Gunnar Berge gjorde i går da han tolket sin egen tildeling. Resultatet ble at Frp's medlem, Inger Marie Ytterhorn, løp til Carl I. Hagen og fikk klarsignal for protest. Tildelingen framsto dermed som et ledd i den løpende politikk.

DEN GANG REGJERINGSMEDLEMMER satt i komiteen, fram til Ossietzky-saken i 1936, hadde komiteen tunge navn i sin midte: Halvdan Koht og Johan Ludwig Mowinckel satt samtidig da rabalderet med Hitler brøt løs. Vår første utenriksminister Jørgen Løvland var medlem i over 20 år. Bjørnstjerne Bjørnson satt i komiteen. I dag burde man skille mellom makt og autoritet. Prisens prestisje er neppe avhengig av at autoriteten springer ut av den politiske makt. Ett problem med altfor profilerte politikere er at komiteen kan sprekke så snart det blir en politisk kontroversiell tildeling, slik det skjedde da Kåre Kristiansen gikk ut i protest mot at Yassir Arafat fikk prisen. Komiteen bør ha en viss avstand til de politiske konstellasjonene. Nobels testamente bestemmer at Stortinget skal oppnevne medlemmene. Men Stortinget burde kunne innhente råd fra uavhengige institusjoner og velge over partigrensene, ikke matematisk etter dem blant sine egne.

VI LEVER JO I EN politisk dereguleringstid. Politikerne er ikke opptatt av politikk lenger, men av forvaltning. Det er vel derfor de holder så beinhardt på sine kvoteordninger, uten hensyn til de nasjonale interesser som overskrider partiinteressene. Men Nobelkomiteen bør være noe mer enn et norsk formannskap.