Den nødvendige tukt

I går burde galleriet på Stortinget vært fullt av statsvitenskapsstudenter, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen vil kunne hevde at striden om legemangelen i Afghanistan fortrenger større og viktigere spørsmål: Skal Norge delta? Og bør de norske styrkene hentes hjem? Men slik striden har utviklet seg har den for det første understreket den unisone enigheten i Stortinget om støtte til norsk deltakelse. For det andre har den politiske prosessen hittil vist at en opposisjon i mindretall har atskillig den skal ha sagt, særlig når det dreier seg om noe så alvorlig som liv og død. Den forsvarsminister som hadde somlet med sine redegjørelser eller opptrådt eplekjekt overfor Stortingets mindretall, hadde fått vonde dager. Stridt har nok Anne-Grete Strøm-Erichsen likevel hatt det de siste to ukene. Men hun har taklet det på en måte som den kritiske opposisjon finner tilfredsstillende. Og dermed har hun «stått han av» i denne omgang.

Hennes redegjørelse overfor Stortinget i går inneholdt de momenter som var nødvendige for å skape ro. Hun kunne forsikre om at legedekningen nå er god. Norske helikoptre som blant annet kan brukes til å frakte eventuelle sårede vil være på plass i løpet av mars-april neste år. I mellomtida ivaretar tyske styrker denne funksjonen. Et samarbeid mellom forsvarsminister og helseminister skal bidra til at dagens avtale mellom Ullevål universitetssykehus om medisinsk personell blir utvidet til andre norske sykehus innen overskuelig framtid.

Ingen er heller i tvil om at forsvarsministeren tar situasjonen med det største alvor. Når det er så viktig å ha tilstrekkelig medisinsk beredskap er det fordi de norske styrkene har et farlig oppdrag. Strøm-Erichsen balanserer godt mellom å være den beroligende øverstkommanderende og den ydmyke statsråd i Stortingets sal.

Hele denne saken er en illustrasjon på hvordan en politisk sak bygger seg opp. En tragisk hendelse hvor en norsk soldat blir drept og en annen alvorlig såret får oss alle til å se i retning Afghanistan. Våken presse fanger opp at det er prekær mangel på norske leger hos de norske styrkene. Den sårede soldat redder livet takket være en tilfeldig tilstedeværende tysk kirurg. Så avdekkes intern strid mellom sjefen for Forsvarets sanitet, Leif Sverre Rosén og forsvarssjef Sverre Diesen. Og hvem har overordnet ansvar for dem? Statsråden. Og hvem skal ha tillit til henne? Stortinget. Dermed utvikles en politisk prosess med stort trykk mot forsvarsministeren og forsvarssjefen. Kontroll- og konstitusjonskomiteen forlanger en redegjørelse. Den kommer som lovet, men reiser flere spørsmål enn den gir svar. Lederne for de fire opposisjonspartiene forlanger en muntlig redegjørelse fra forsvarsministerens side for Stortinget i plenum. Alt følger en klassisk utvikling. Opposisjonen har satt grillen på svak varme. Ministeren er ikke uten poenger. Hun kan i sin første redegjørelse vise til at Stortinget er orientert om legesituasjonen gjennom økte bevilgninger i forsvarsbudsjettet. Opposisjonen skrur varmen ned et hakk. Og med forstandig opptreden har Strøm-Erichsen fått pusterom før hun igjen må innta podiet i prosessens andre del: Behandlingen og den åpne høringen som skal finne sted i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Siste ord er ikke sagt.

Mens forsvarsministeren i går redegjorde for dagens situasjon og hvordan den medisinske beredskap skal ivaretas i framtida, skal kontrollkomiteen konsentrere seg om fortida, hva som var årsaken til at det gikk vinter og vår, sommer og høst, dødsfall og nestendødsfall, forsvarsstrid for åpen scene og mediestorm, før situasjonen kom under kontroll. Også denne behandlingen gir opposisjonen anledning til å kvesse klørne. Her skal både forsvarssjefen og den tidligere sjefen for saniteten grilles. Sammen med flere andre som blir innkalt skal de belyse hvorfor det gikk så lang tid å få leger på plass og hvorfor det gikk så fort å få tingene på plass da noen fikk kniven på strupen. Slike høringer har et element av inkvisisjon. Det er sjelden en statsråd kommer helt skadefri fra en slik politisk gransking i full offentlighet. Men på grunn av de politiske maktforhold mellom regjeringspartier og opposisjonspartier fører det bare til riper i lakken. Komiteen kom jo heller ingen vei med tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold, selv om hun tilhørte en mindretallsregjering og slet med stortingsflertallets (inklusive Carl I. Hagens) tillit. Men fordi ingen politiske alternativer sto klar til å overta, slapp hun med et møte med skjærsilden. Det er likevel ingen tvil om at slike prosesser er belastende for regjering og statsråd, og at opposisjonen elsker dem.