Den nordiske dimensjon

Norge står ved et veiskille i utenrikspolitikken. Regjeringen velger en kraftig forsterkning av nordisk samarbeid, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTENRIKSMINISTER Jonas Gahr Støre åpner stadig nye kanaler for å utvide og forsterke regjeringens satsing på nordområdene. Sakte, men sikkert bygges nye allianser og samarbeidsformer, mens gamle kontaktpunkter blir forsterket. Bak ligger en klippefast tro på at det nå finnes et historisk handlingsrom når det gjelder økonomisk og politisk utvikling i nordområdene, og at det rommet må besettes og brukes. Det er i et slikt perspektiv vi må se møtet mellom den norske, svenske og finske utenriksministeren som ble avsluttet i går. Det lille toppmøtet i Bodø var en etappe i en prosess som vokser i styrke og omfang. Hvis den lykkes, står vi foran et vesentlig sterkere nordisk samarbeid, også innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken.

SLIKE PERSPEKTIVER preget den talen utenriksminister Gahr Støre holdt i Oslo Militære Samfund i går kveld. Her trakk han opp et bredt lerret hvor han vektla samspillet mellom vårt tradisjonelle ankerfeste i sikkerhetspolitikken (NATO og USA) og de nye utfordringene som må løses i samarbeid med Sverige og Finland og i et godt naboskap med Russland. Utgangspunktet er at bortfall av de sikkerhetspolitiske skillelinjene mellom Norge, Sverige og Finland har skapt nytt rom for samarbeid og samhandling, et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Støre malte med kraftige farger og hevdet at bortfallet av den kalde krigen gjør det mulig å ta opp igjen saksområder nordiske politikere la til side for 60 år siden.

KOMPLEKSITET er stikkordet for regjeringens politiske linje. I nordområdene finnes fem norske interesseområder som krever ulik tilnærming og behandling. Disse områdene er de store energiressursene, proteinressursene (fisk), klimaproblemene, de nye transportveiene (p.g.a. issmelting) og selvfølgelig naboskapet til Russland. Under den kalde krigen var konfliktbildet vesentlig enklere. Fienden var rød og redskapet militært. De sammensatte norske interessene i dag krever først og fremst sivile og politiske løsninger. F.eks. finnes det ingen militær løsning på klimaproblemene. I et slikt perspektiv er NATO og USA stadig ankerfestet, men ankerkjettingen må være lengre fordi nye utfordringer må løses på nye arenaer.

DEN NORDISKE dimensjon er regjeringens hovedgrep. Gjennom felles arbeidsmarked, EØS-avtalen og naboenes EU-medlemskap, er den gamle drømmen om NORDØK langt på vei realisert. Nå åpner det seg også muligheter for et moderne nordisk forsvarssamarbeid, i hvert fall mellom Norge, Sverige og Finland. Det var bl.a. dette som ble drøftet på møtet i Bodø. Temaene her omfatter de sikkerhetspolitiske utfordringene i disse landenes nærområder og i samarbeidet mellom EU og NATO, men i høy grad også felles deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er sannsynlig at det vil bli økt samarbeid om standarder for materiell, øvelser, vedlikehold og kompetanse.

MOTSETNINGENE i norsk sikkerhetspolitikk fulgte i tår etter tiår en nokså skjev høyre/venstre-akse. Det var alle mot ytre venstre. I dag er denne dimensjonen lite aktuell. I stedet har vi fått en ny motsetning mellom tradisjonalister som har NATO og USA som fredet tuntre, og modernistene som hevder at NATO-landenes sikkerhetspolitiske interesser er mer sammensatte enn før. Det utenriksministeren legger opp til er å bygge et omfattende nettverk av allianser og samarbeidsformer over NATO-tilknytningen.

JONAS GAHR STØRE vil erstatte det todimensjonale perspektivet fra den kalde krigen, med et tredimensjonalt rom som strekker seg i mange retninger. Dette omfatter nasjonale, regionale og lokale kontakter mellom landene i nordområdene, inklusive Russland. Her finnes økonomiske nettverk, utveksling av kunnskap, igangsetting av ny forskning, tiltak mot klimatrusselen og militær samordning. Det handler om en type politisk mosaikk hvor det er mange utløpere innenfor et hovedmønster.

KRITIKERNES ANGREP vilkomme på to punkter: Forholdet til NATO og USA og regjeringens analyse av Russland. Det vil bli hevdet at Gahr Støres mosaikk i praksis vil svekke vårt tradisjonelle alliansepolitikk, og at beskrivelsen av Russland som en "foroverlent partner" mangler tilstrekkelig aktsomhet. I tillegg finnes et mer generelt problem. Å erstatte en svart/hvitt-politikk alle kunne forstå med en som er kompleks og krever mye kunnskap, er ingen lett operasjon. Regn med frisk vind i tida som kommer.