Den norske eliten

Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, er kommet med sju bind. Hvem er med og hvem ikke?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NYE UTGAVEN

av Norsk biografisk leksikon er i sluttfasen, og det er tid for den tradisjonelle testen av redaksjonskomiteens utvalg: Hvem er med og hvem er utelatt? Er her for mange advokater og for få psykiatere, er det med for mange idrettsstjerner, men for få komponister, er det blitt med urimelig mange politikere, men altfor få ingeniører, økonomer og gründere? Og hvor er landbruksskolestyrerne? Eller som filosof og skribent Espen Søbye bemerket under et debattmøte om verket denne uka: Både fru Bjørnson og fru Ibsen er med, men ikke samfunnsøkonomene Svein Longva, Olav Bjerkholt eller Ådne Cappelen, med stor innflytelse på både nasjonalbudsjett og pengepolitikk. Kan det være rimelig?

JA, SLIK KAN MAN SPØRRE,

og svaret blir alltid dårlig. For det må selvsagt gjøres utvalg, vi kan ikke ha vår biografi der alle sammen. Ethvert samfunn har sine eliter, og det er mange som aspirerer til å være med der. Søbye har funnet ut at kulturfeltet legger beslag på om lag en tredel av artiklene. Er det naturlig, eller er det resultat av godt lobbyarbeid fra kulturfeltets side? For kriteriene som er lagt til grunn for utvelgelsen minner mistenkelig om norsk korporatisme. Profesjonene er invitert til å være med og plukke ut navn innenfor sitt felt. Det gjenspeiler jo også styringssystemet i Norge ved begynnelsen av det 21. århundret: Det er ikke partiene som gir retning for politikken, men pressgruppene og lobbyistene som tropper opp hos politikerne. Da er det kjøttvekta som bestemmer. I biografisammenheng er det noen samfunnsområder man lett blir synlig innenfor, i andre er det tyngre. Det var f.eks. mange norske idrettsutøvere som fikk oppmerksomhet under den nasjonale raptusen i forbindelse med OL på Lillehammer, da kjølen til den nye utgaven av leksikonet ble strukket. Det kommer til uttrykk i bøkene.

PÅ DEN ANNEN SIDE

er det vel også rett at et biografisk leksikon er drevet av kjendisfaktoren i samtida. Det betyr at det også ved framtidig revisjon blir mange utskiftinger. Det leksikonet som kommer nå, har sin berømte forgjenger, i det vesentlige skrevet av Halvdan Koht, og dermed også sett gjennom hans temperament. Dessverre er det nok blitt med litt for mange av de likegyldige artiklene fra det storverket over i det nye, dels i tilnærmet avskrift. Kohts egne artikler, originale og briljant skrevet, har det ikke vært like lett å skrive av. Det nye verket har om lag 1000 forfattere. Få av dem har Kohts evne til å gripe karakteristiske trekk ved liv og verk. Derfor blir de fanget i de sjablongmessige rammene som redaksjonen krever: Det blir mye årstall og komitéoppdrag og mange svigerforeldre siden folk ustanselig skiller og gifter seg, og mindre karakteriseringer. Her er antakelig ingen injurier. Og når da utvalget også er gjort gjennom en korporativ prosess, blir det noe sterilt over det hele. Men siden jeg er en av dem som har skrevet artikler, får jeg si med Halvdan Koht da han anmeldte det biografiske leksikonet han var fremste bidragsyter til: «Dette er eit verk vi ikkje kunne vere forutan.»