Den norske skammen

La 2009 bli året da Stortinget gir oljenasjonens helter, og oss alle, verdigheten tilbake, skriver Gunnar Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS DET ER SANT at dykkerne har gjort Norge rikt, hvorfor er de fattige da? spurte husets 10-åring her om dagen. Jeg ble svar skyldig. Og pinlig berørt.

Alle er enige om at pionerdykkernes innsats var avgjørende for å gjøre Norge til et av verdens rikeste land. Men dykkerne føler seg sveket av politikere og rettsvesen. Hvorfor ble det slik?

Etter et Stortingsvedtak i juni 2000 oppnevnte regjeringen vinteren 2001 et uavhengig granskningsutvalg ledet av lagdommer Petter A. Lossius. Oppdraget var å vurdere alle forhold ved dykking i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i årene 1965-1990.

LOSSIUS-KOMMISJONEN leverte sin granskningsrapport 31. desember 2002. Den dokumenterte omfattende helseskader, dødsulykker og selvmord. I konklusjonen het det «at staten har et rettslig ansvar og derfor bør bære det økonomiske ansvaret for skader som en del dykkere har pådratt seg som følge av dykkingen i Nordsjøen og skader som kan komme til å utvikle seg (seinvirkninger).»

Granskningsrapporten førte til at Stortinget opprettet en kompensasjonsordning. Skadde dykkere og etterlatte kunne søke om inntil 2,5 millioner kroner i kompensasjon og 200.000 kr i oppreisning. 208 dykkere og 33 etterlatte har fått utbetaling så langt.

I Arbeidsdepartementets oppsummering av pionerdykkersaken slås det fast at staten har tatt ansvar for pionerdykkernes skader på moralsk og politisk grunnlag, men ikke juridisk: «Hvis man ønsker fastslått et juridisk erstatningsrettslig ansvar, hører det naturlig hjemme i domstolene.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

PIONERDYKKERNE tok politikerne på ordet og gikk til rettssak. De mente at ødelagt helse og flere tiårs tapt arbeidsfortjeneste var verdt mer enn 40G. En rekke dykkere ble arbeidsuføre allerede i 30-40-årsalderen.

De hadde vært blant landets sprekeste menn da oljeeventyret startet. Men manglende sikkerhetstiltak og rovdrift påførte dem hukommelsessvikt, synsforstyrrelser, balanseproblemer, angst, søvnløshet og depresjoner. Mange havnet i økonomisk ruin.

I august i 2007 falt den første dommen. Oslo tingrett konkluderte med at staten må ta ansvar for skadene på grunn av sin tilknytning til dykkervirksomheten. Tre arbeidsuføre dykkere ble tilkjent erstatning på til sammen 16 millioner kroner. Staten anket.

19 ANDRE DYKKERE førte en ny rettssak mot staten i 2008 med krav om erstatning på 276 millioner kroner. I dommen erklærte tingrettsdommer Arne Lyng seg uenig med sin kollega i den foregående tingrettssaken. Lyng mente det var ulovfestet å pålegge staten objektivt erstatningsansvar.

Han frifant staten for millionkravet og pekte direkte på Høyesterett: «Menneskelige hensyn taler for at det objektive erstatningsansvaret utvides, slik at de dykkerne som har fått senskader på grunn av dykkingen får full erstatning. En eventuell utvidelse av området for det ulovfestede objektive ansvaret bør først skje ved Høyesteretts behandling av spørsmålet.»

De 19 anket direkte til Høyesterett. Der havner også den første saken etter at staten fikk medhold på anken i lagmannsretten. I dommen som nylig ble avsagt landet lagdommerne på at ytterligere kompensasjon til dykkerne «er et politisk spørsmål som det ikke er domstolenes oppgave å ta stilling til.»

RINGEN ER SLUTTET: Politikerne oppfordret dykkerne til å gå til retten. Retten ber dykkerne gå til politikerne. Sakene stopper neppe i Høyesterett. Pionerdykkernes sjanser er trolig langt større i Strasbourg. Det kan bli særdeles tvilsom Norges-reklame.

Derfor er tida inne for Stortinget. De folkevalgte har folket med seg på å finne en løsning som gjør slutt på den utmattende runddansen mens dykkerne fortsatt er i live. Frykten deres er at de er brikker i et taktisk spill, der motparten spekulerer i å hale ut tida. I håp om at de gir opp.

Politikerne står i ei dyp tillitskrise overfor pionerdykkerne, som opplever at Stortinget sendte regjeringsadvokaten på dem i retten med ubegrensede midler og vide fullmakter til å obstruere og trakassere. Selv måtte dykkerne låne penger til fly og tog for å følge sin egen rettssak. De sov på flatseng under den 13 uker lange maratonrettssaken fordi uføretrygden ikke rakk til hotellovernatting. Og fordi rettsprinsippene ikke rakk til husly for langveisfarende saksøkere med traumatiske helseskader.

HVIS STORTINGET bestemmer seg for å etterkomme pionerdykkernes krav om tapt arbeidsfortjeneste en gang for alle, vil det koste oss inntektene av et par døgns oljepumping.

En billig penge for å vinne tilbake verdigheten for en hel nasjon.