Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den norske stue

«Radio Days», en filmtittel av Woody Allen, brukte Hans Fredrik Dahl i går for å beskrive den lykkelige tida i NRK. Den tida man arbeidet sammen for felles mål og var som en stor familie. Og det bølget et svakt nikk bortover benkeraden med eldre herrer da han karakteriserte NRK som nasjonens nervesystem gjennom 75 år. Store Studio var på sporet av den tapte tid, da tredje bind i NRKs historie ble lagt fram i går. Medieframtida er den stikk motsatte av «Radio Days». Det kan bety at ingen helt har noe nasjonalt nervesystem felles.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Du må gå hjemmefra når «Kvardagen» er over.» Dette var den daglige beskjeden fra min mor i skoleårene. Jeg visste at når Olga Meyer var ferdig, rakk jeg akkurat skolen. Slik styrte NRK livet. Mine barn ser på «Fox Kids» om morgenen, og der gis det ingen tidsangivelse. Tom og Jerry er likedan natt og dag.

  • Det er helt greit at NRK ikke styrer livet lenger. Da jeg hørte historikerne Dahl og Bastiansen legge fram sin bok i går, slo det meg hvor autoritært, hvor ensrettet og paternalistisk kringkastingsprosjektet i Norge var. Vi ble styrt av en allianse av sosialister, målfolk og filologer, som visste hva som var best for folk. Sett i dagens postmodernistiske lys var det en redselsfull konstruksjon.
  • Svært få, om noen, tenkte slik den gang. Selvsagt må etterkrigs-NRK sees i lys av sin tid. Institusjonen var en del av gjenreisningen, av nasjonsbyggingen i Norge. I Rune Slagstads terminologi var NRK en av de nasjonale strategier. Språk, kunnskap og kultur skulle vokse. Den felles arena var soleklar. Alle kunne kommentere gårsdagens radio og TV-program.
  • Det er lenge siden det var slik. Bare gjennom å lese avisenes ofte omfattende TV-stoff kan man i dag gjennomføre den klassiske kantinebordssamtalen om gårsdagens TV-kveld. Men om kanalene er mange, er det fortsatt slik at nordmenn gjerne vil se og høre på norsk. Kulturpolitisk er det et viktig poeng. Den nasjonale byggeperioden er over, men det språklige og kulturelle vedlikehold er like viktig. Derfor hegnes det i mange land om de nasjonale kringkastingsselskaper, der de finnes i mer eller mindre moderert utgave. Noen utbredt privatisering har det ikke vært. Små nasjoner har nesten sett det som en eksistensiell oppgave å holde på sine kultur- og språkbærende institusjoner.
  • Trolig blir det enda mer eksistensielt. Dataguruen Nicholas Negroponte beskriver den digitale verdenens TV-nyheter og programmer som «The daily me». Med digital-TV kan man skreddersy fullstendig sin egen TV-dag og sine egne nyheter. Framfor alt kan man utelate det man ikke vil høre eller se. Alle blir sin egen redaktør. Den som bare er interessert i fuglehunder, kan fylle dagen, fra morgen til kveld, med fuglehundens liv i alle fasonger. Står hugen til såpeoperaer, er det intet problem å legge opp en døgnkontinuerlig vegg-til-vegg-dekning med såpe. Det blir fullt mulig å unngå politikk, debatter og samfunnsliv.
  • Det positive ved den digitale revolusjonen er de ufattelige valgmulighetene. Men nettopp dette kan ha problematiske politiske konsekvenser. Den norske stue kan bli borte. Med hvert enkeltmenneske inne i sin egen medieverden blir det ingen nasjonale fellesarenaer. Hvor skal da debatten foregå? Uttrykket nasjonalt nervesystem er ganske treffende. Ethvert samfunn er avhengig av en slags felles opplevelse av hvordan tingene er. Basale fellesskapsløsninger, som f.eks. skatt, krever en viss forståelse. Pessimistiske medieanalytikere mener at det i et slikt samfunn vil bli lettere å spille på populisme fordi det personlige univers blir tillukket.
  • Slike tanker hadde nok aldri herrene Rolf Kirkvaag og Halfdan Hegtun i radioens glanstid. I de glade «Radio Days» hadde NRK mellom 70 og 80 prosent lyttere, og hele befolkningen sitret av fryd hver gang Kirkvaag sa «Kom nærmere». I går morges - 40 år seinere, var de to herrene på plass i Store Studio igjen. De gamle kollegene Otto Nes, Per Riste og Yngvar Ustvedt var der også. Alt var ved det gamle, og ingenting var som før.