Den nye gråsonen

Terrortrusselen undergraver folkestyret. Vi er på vei mot en gråsone mellom det demokratiske og det autoritære, mellom krig og fred.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TERRORANGREPENE

11. september knuste alle forestillinger om maktbalanse, sikkerhet og utvikling. Vår forestilling om maktens rasjonalitet ble slått brutalt i stykker. I stedet trådte det fram en ny politisk vilje som har som mål å fullføre historien i et endelig oppgjør mellom det gode og det onde. Derfor har handlingene et rituelt preg. De er asymmetriske, men bare i en vestlig bevissthet. Det er krig, men ikke i vanlig forstand. Terroristene streber ikke etter politiske reformer, men mot et islamsk teokrati uten noen modell for økonomisk utvikling eller sameksistens. Vi nærmer oss det enkelte forskere kaller superterrorismen, en tilstand hvor også radioaktive våpen kan bli tatt i bruk.

SVARET PÅ

angrepet var likevel en historisk refleks: militærmakt. Men som den blodige hengemyra i Irak viser: Vi kan væpne oss til tennene, sende militære styrker til alle hjørner av kloden og suspendere demokratiske rettigheter - uten at det gir beskyttelse mot terrorisme og opprør. Likevel har kampen mot terrorismen kjørt seg fast i et spor som preges av voldsbruk, kontrollerende teknologi og suspensjon av demokratiske rettigheter. Allerede nå er det tegn som tyder på at vi er villige til å selge vår demokratiske odelsrett for trygghet bak gitteret.

EN AV DEM

som er sterkt pessimistisk når det gjelder framtida, er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. På et seminar arrangert av Det norske universitetssenter i St. Petersburg for kort tid siden advarte han mot nye autoritære samfunnsformer. Hagtvedt gikk så langt som til å si at den internasjonale terroren åpner for at demokratiet kan være en døende samfunnsform og at vi er på vei inn i postdemokratiet. Hagtvet viser til hvor lett det har vært å svekke rettssikkerhet og demokratisk åpenhet selv i stater med meget lange liberale tradisjoner, som USA og Storbritannia. Han peker på at rettssikkerheten alltid svekkes på områder som staten definerer som sikkerhetstruet. I et slikt klima kan det oppstå allianser mellom ulike sikkerhetsmyndigheter og politikere som peker fram mot en gradvis mer autoritær samfunnsform begrunnet i statsnyttens navn. Hagtvet frykter det han kaller en «jevnt, sildrende autoritær grunnholdning», hvor begrunnelsen for innstramninger vil være forsvar av demokratiet. Altså et sakte politisk selvmord.

OGSÅ I NORGE

er utviklingen foruroligende, selv om motkreftene ennå er sterke og synlige. Justisminister Odd Einar Dørums første forslag til ny terrorlov gikk så langt at den ville kriminalisert politiske ytringer og tillate romavlytting. Jusprofessor Erling Johannes Husabø sa loven ville innføre «sinnelagsstrafferett», og riksadvokat Tor-Aksel Busch sa i en usedvanlig skarp uttalelse at han ikke så noe reelt rettslig behov for å innføre en egen straffebestemmelse mot terrorisme. Likevel fikk vi en terrorlov som riktignok er kraftig barbert, men samtidig så uklar at den kan ramme ytringsfriheten og handlinger som vanskelig kan forstås som terrorisme.

DET ER INGEN

grunn til å ta lett på terrortrusselen. Tiltak så langt har bl.a. vært opprettelse av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, etablering av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og innkjøp av store mengder materiell til politi og andre etater. Det leveres ustoppelig begrunnelser for slike tiltak. Men som forskeren Leiv Bjelland påpeker: I alle offentlige dokumenter savnes en grundig behandling av hvilken rolle det sivile samfunn skal ha i det nye sikkerhetskonseptet.

DET ER IKKE

noe lite spørsmål. Vi står overfor et krevende dilemma. Åpenhet, stabilitet og velstand gir demokratiet legitimitet og gjør det mer robust mot terrorisme. Det åpne samfunnet reduserer altså motivasjonen for interne terrorangrep, men det øker også kapasiteten. Kanskje står valget mellom et kosmopolitisk samfunn som omdanner seg for å møte det uhåndterlige. Eller et overvåkingssamfunn som avviser å avgi nasjonal suverenitet og i stedet strammer inn det offentlige rom. Den debatten må vi ha før vi alle bor i et disiplinert samfunn.