Den nye naboen

Det nye Russland er en uferdig og urolig stormakt. Naboer må være våkne, men også åpne, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN RUSSISKE bjørnenbrummer oftere og høyere enn før, og i Georgia viste den også klørne. Internt pågår en politisk sentraliseringsprosess som har som formål å styrke staten og kontrollen med de store industri- og råvareselskapene. De tidligere ideene om demokrati av vestlig karakter er forlatt. Nå gjelder en russisk modell som stort sett lar enkeltmennesket i fred, men som legger hindringer i veien for all organisert opposisjon. Det demokratiske underskuddet forverres av rettsstatens fravær. Denne modellen er konstruert for å realisere det store, langsiktige målet: Gjenreisningen av Russlands status som stormakt. Ulike forskere peker på at det har resultert i en utenrikspolitikk som er sterkt interessebasert, men uten tydelig ideologisk forankring. Satt på spissen framstår Russland mer og mer som et energiselskap som også er en stat.

UTENRIKSPOLITIKK av denne typen skaper ofte uro fordi den legger mindre vekt på internasjonale organisasjoner og forpliktende avtaler. Russlandsforskeren Helge Blakkisrud peker f.eks. på at det medfører prioritering av kontakten med nøkkelstater og personlige forbindelser til utvalgte nasjonale ledere. Dette er problematisk for Norge som er en småstat med klare interesser av en verden som i størst mulig grad er regulert av internasjonale avtaler og diplomati. Fordi Norge sett fra Russland er en liten og nokså ukomplisert nabo, kan det også være krevende å få stormaktens oppmerksomhet. Jonas Gahr Støres stadige møter med sin russiske kollega, utenriksminister Sergej Lavrov, tar sikte på å motvirke en slik tendens.

DA RUSSLAND for en tid tilbake gjennomførte en militærøvelse hvor det inngikk et fingert angrep på Bodø, gikk det kaldt nedover ryggen på mange politikere og offiserer. Alle kjente et blaff av vindene fra den kalde krigen. Likevel gikk ingen alarmer i regjeringen. Tvert imot ble hendelsen tonet ned og beskrevet som en markering av Russlands økende militære styrke, ikke som en fiendtlig handling. Det som ble demonstrert var nøkkelen til den norske politikken overfor Russland. Den handler om å framstå som en rolig, vennligsinnet nabo som opptrer forutsigbart og som respekterer legitime russiske interesser. Langt på vei ønsker Norge å framstå som noe mer enn et NATO-land, altså som en nabo russerne kjenner gjennom tiår med felles forvaltning av fiskeressursene i nord og med lavspenning.

DERFOR DREIER norsk politikk seg om å skape økt tillit og bygge videre på den politiske kapitalen som allerede finnes. Om man ikke ser seg blind på den kalde krigen, er vårt historiske forhold til Russland nokså enestående i sin gjensidige stabilitet. Vi har ikke vært i krig, og Norge har aldri inngått i den russiske interessesfæren. Samtidig har bjørnen en størrelse og en slagkraft som gjør det nyttig å ha flere venner og allierte. Helt siden blokaden under Napoleonskrigene har det vært klart at Norges interesser alltid vil være knyttet til den makt som behersker Atlanterhavet, først Storbritannia og siden USA. Ulikt en del andre stater i Russlands nærhet, har Norge samtidig interesse av et særskilt forhold til Russland. Våre tunge nasjonale interesser knyttet til nordområdenes ressurser, kan ikke beskyttes og utvikles uten et langsiktig og godt forhold til den store naboen.

DETTE INNEBÆRER at norsk politikk overfor Russland har dimensjoner utover NATO-medlemskapet og at vi tidvis framstår annerledes. Den siste tida har vi fått demonstrert at det både innenfor NATO og Norden er skiller i politikken overfor Russland. De baltiske landene, Polen, Tsjekkia og Sverige har f.eks. hatt en langt skarpere tone enn mer pragmatiske land som Tyskland, Finland og Norge. Her ser vi klare spor av både historie og økonomi. Tidligere østblokkland er forståelig nok på tå hev hver gang de hører noe som likner på lyden av raslende sabler.

Norge og Finland er naglet til geografisk posisjoner som tilsier roligere gange, mens Tyskland nå som alltid er avhengig av råvarene østfra. Liknende tendenser ser vi når det gjelder Georgias mulige medlemskap i NATO. Det er helt klart ikke i norsk interesse at NATO bidrar til å øke konfliktpotensialet langs Russlands grenser ved å innlemme Georgia i alliansen.

PROBLEMET MED en norsk tillitskapende politikk overfor Russland er særlig knyttet til den indre politiske utviklingen i det veldige landet. Selv om statsminister Vladimir Putin og president Dmitri Medvedev har overveldende oppslutning på meningsmålingene, utvikler Russland stadig mer autoritære trekk. Her kan det fort bli konflikt med norsk politikk når det gjelder menneskerettighetene.