Den nye politistaten

Den nye politistaten vokser ikke ut av køllene. Den kommer smygende på elektroniske signaler, skriver John O. Egeland

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA POLITISTATEN kom til Norge i 1940 var den iført skaftestøvler, bandolær og lue med dødninghode. Gestapo og andre politi- og etterretningsorganisasjoner brukte tortur og angivere for å få fram informasjon om motstandsbevegelsen. De brukte pisk, fotklemmer, vanntortur og bikkjebitt for å tvinge fram små informasjonsbiter som sammenlagt ga viktig informasjon om motstandsarbeidet. Noen ganger var vold ikke nødvendig, f.eks. da de norske jødene skulle deporteres til gasskamre og KZ-leire. Statistisk sentralbyrå hadde utarbeidet et jøderegister som ble til stor hjelp i arbeidet med å finne ofrene. Et uskyldig papir ble en kollektiv galge, en veiviser til krematoriene.

DEN NESTE politistaten vil ikke se slik ut. Der stiger ikke ropene fra fangehullene – vi vil knapt høre maskinenes elektriske sang. Automatisk, elektronisk overvåking vil i stedet omfatte store deler av samfunnet og menneskenes liv. Vi er allerede på god vei. En økonomisk aktiv gjennomsnittsborger har i dag etterlatt seg spor i om lag 700 databaser. Tusener av overvåkingskameraer preger norske byer. Samtidig er vi på full fart inn i en teknologisk framtid hvor det vil være mulig å spore og profilere mennesker i enormt omfang. Passer vi ikke på nå, vil den private sfæren bli knust av informasjon som kan bearbeides, samordnes og finslipes til uendelig mange formål – både kommersielle, kriminelle og politiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE ER IKKE science-fiction. Seinest i går kom meldingen om at regjeringen nøler når det gjelder en ny forskrift for arbeidsgiveres håndtering av ansattes e-post. I dag leser og lagrer mange arbeidsgivere all e-post som sendes fra eller til ansatte. Det var denne formen for brevbrudd fornyingsminister Heidi Grande Røys ville stramme inn på. Nå er siktemålet mer uklart. Samtidig er det heller ikke avklart hvordan regjeringen vil stille seg til EUs datalagringsdirektiv. Direktivet innebærer bl.a. at all trafikk- og lokaliseringsdata hos teleoperatørene skal lagres imellom 6 og 24 måneder for mulig etterforskning og rettsforfølgning av alvorlig kriminalitet. Lagringen vil omfatte alle telefonsamtaler, sms-meldinger og trafikkdata på Internett.

HVORDAN NORGE håndterer dette direktivet kan bli et historisk veiskille når det gjelder forholdet mellom personvern, rettssikkerhet og offentlighet. Tankegangen bak direktivet er et klart brudd med prinsipper som gjelder politiarbeid og med rettsvesenets uskyldspresumpsjon. Det innføres et etterforskningsmiddel som omfatter hele befolkningen og som ikke er rettet mot enkeltpersoner eller grupper der det finnes konkret mistanke om mulige lovbrudd. Hele befolkningen behandles som mistenkte, dvs. som potensielle kriminelle. Forbildene for dette er ikke vanskelig å finne: En lang rekke vestlige land, framfor alt USA, har innført metoder og lover som er basert på totalkontroll og elektronisk profilering av mistenkte.

DISSE PROBLEMENE er grundig drøftet i boka "overvåket" av Ronald Bye og Finn Sjue. De to tidligere partisekretærene (AP og AKP) har samlet et overveldende materiale om overvåking i bred forstand – fra sporingsbrikker på klær til global spionelektronikk. Et hovedtema er hvordan det nesten uten protest vokser fram en stille aksept av overvåkingsstaten. Forfatterne har fått gjennomført en meningsmåling som med skremmende tydelighet bekrefter tilstanden. Halvparten av den norske befolkning synes det er riktig å overvåke alle for å hindre terror. Når det gjelder kriminalitet synker aksepten av totalovervåking noe, til 45 prosent.

DATATILSYNETS direktør, Georg Apenes, er en tenksom person. Det er med bitende ironi han fastslår at uvitenhet er i ferd med å bli et knapphetsgode. Mens menneskene tidligere kunne kontrollere det meste av informasjonen om seg selv, er det i dag umulig. Det er ingen liten sak. Forutsetningen for ytringsfriheten er at det finnes et skille mellom ytringer som framsettes i det offentlige og det private rom. Frihet kan ikke finnes uten et slikt skille. Hvis det kollektive eller offentlige invaderer det private rom, er vi på vei inn i det totalitære samfunnet. Likevel er det dette som er i ferd med å skje. Apenes påpeker i boka "overvåket" hvordan privatsfæren brytes ned så si uten støy, uten protest fra partier, fra enkeltpersoner, fra folk flest.

SPØRSMÅLET BLIR om dette kan heves på den politiske dagsorden før det er for seint. Hvis ikke vandrer vi stille til et skafott der friheten mister hodet.