Den nye romantikken

Hvorfor er vi med ett blitt så romantiske i vår tid, preget av terror, grådighet og bare navler?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORDAN kan vi sette Ari Behns tale til bruden, og til sine nærmeste, inn i en større sammenheng? Handlet hans betingelsesløse kjærlighetserklæring til Märtha bare om kjærligheten mellom to mennesker? Eller var det et tidsriktig uttrykk for en ny, romantisk trend, slik Sissel Benneche Osvold skrev her i avisa lørdag: «... i neoromantikken, kort etter 2000-årsskiftet er det igjen individets subjektive opplevelse og inderligste følelser som utgjør en slags tidsånd av både mystisisme og rosenterapi, av ny interesse for filosofi og religion, ringenes herre og prinsesseeventyr.» Vi var i sannhet vitne til ny-ny-romantikkens gjenkomst.

ARI SA DET SOM mange romantisk anlagte menn har drømt om å si, men ikke våget. Vi har måttet låne fra lyrikken, eller popsviskene, når vi har hatt behov for å uttrykke våre stormende følelser, godt beskyttet av den åpenbare overdrivelse. Selv er jeg svak for denne: «Till the moon deserts the sky / till all the seas run dry / till then I'll worship you / till the tropic sun grows cold / till this young world grows cold / my darling - I'll adore you.»

Slikt kunne vi låne da det trengtes. Det var for voldsomt til å bli tatt helt på alvor, men det virket.

ARI FRAMFØRTE sin kjærlighetserklæring uten beskyttelse bak ironi og overdrivelse, i fullt alvor og i fullt flomlys i en smekkfull Nidarosdom og foran mange millioner fjernsynsseere, som alle vet at kjærlighet også er hardt arbeid. De fleste opplevde nok talen som svulstig, men ga seg likevel hen. «Aldri har jeg møtt et menneske med større styrke enn deg.» «Aldri har jeg møtt et menneske som har mer hjertekraft enn deg.» «Aldri har jeg sett en kvinne som er så inderlig vakker som deg,» sa han til en tårevåt prinsesse. Betingelsesløst. Uten atterhald. Hans tale kunne vært lest av Henrik Wergeland eller Johan Sebastian Welhaven, av en førromantisk Goethe eller Schiller. Men de ville kanskje også ha kysset vekk tårene fra Märthas kinn.

ROMANTIKKEN var en reaksjon mot 1700-tallets ensidige forstandsdyrkelse, leser jeg i leksikon. Ordet kommer av «roman», «som forekommer eller minner om en roman», «virkelighetsfjern, svermerisk, eventyrlig, spennende, malerisk, stemningsfull». Mye av dette vil passe på vår unge helt fra Moss. Men fra å være en Ari Behn, til å bli eksponent for en nygammel tidsånd, må hans form også vinne gjenklang hos tilhørerne. Og det gjorde den jo, skal vi tro mediedekningen.

MEN HVORFOR skulle vi med ett ha blitt så romantiske, i vår tid, preget av terror, grådighet og bare navler? Kanskje er det et bevisst eller ubevisst opprør mot samfunnsutviklingen. Historikeren Eric Hobsbawm vier et helt kapittel til romantikken i sin bok «The Age of Revolution». Den faller i tid sammen med den franske revolusjon, den industrielle revolusjon, kapitalismens framvekst, fraflytting fra landsbygda, napoleonskriger og nasjonalisme i Europa. Som gammel marxist tror Hobsbawm selvsagt ikke at det var Den Hellige Ånd som ga inspirasjon til de unge romantikere. Romantikken var et uttrykk for en lengsel etter noe som var gått tapt: Det hele mennesket, som levde i pakt med naturen. De ekte verdier, det skjønne, det irrasjonelle, det religiøse. Noen ble tilbakeskuende og hentet trekk fra middelalderen (pilegrimsvandring), andre dyrket det enkle, folkelige og samlet folkeeventyr (som Märtha nå leser høyt), som også var en viktig del av nasjonsbyggingen. Men romantikken var også en drøm om et bedre samfunn. Mange venstreorienterte ble revolusjonsromantikere. Delacroix' maleri av den barbrystede revolusjons- og frihetsheltinne som leder folket i opprør, med trikoloren høyt hevet, er eksempel på det siste. Romantikken dyrket det ekstreme, ikke det gjennomsnittlige.

ROMANTIKKEN var også, ifølge Hobsbawm, et opprør mot den nye samfunnsordenen, som gjorde noen styrtrike og rev grunnen vekk fra andre, «som erstattet menneskeverd med varer, og erstattet en mengde umistelige friheter med én frihet uten samvittighet: Fri handel». Det siste har historikeren hentet fra Karl Marx' kommunistiske manifest, som han også, på sitt vis innlemmer i romantikken. Du er i godt selskap, Ari!