Den nye soulguden

I D'Angelo (25) har verden fått en ny soulguru som forener fortid med nåtid og lager framtid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

D'Angelo er allerede definert som en klassiker, men mangler enkeltlåter som gjør ham fortjent til det.

Michael «D'Angelo» Archer lar både det dypeste alvor og den mest sexy lekenhet strømme gjennom musikken sin. Han debuterte med albumet «Brown Sugar» (1995), som han skrev, produserte og arrangerte på egenhånd, og ble i USA trukket fram som et nytt soulhåp. Siden den gang har han gjestet på plater som Roots' «Illadelph Halflife» (1996), «The Miseducation Of Lauryn Hill» (1998) og bidratt med musikk til Spike Lees «Get On The Bus»-film. Først nå er oppfølgeren her.

Til gjengjeld er det allerede en vedtatt sannhet blant musikkjournalister kloden over at «Voodoo» er årets første klassiker. Og det er definitivt en god opplevelse å synke inn i platas sløye, mildt insisterende lydbilde. D'Angelo er blottet for den påtatte og påtrengende liksom-sensualiteten som har skjemmet så mange endimensjonale plater i soul/r&b-sjangeren det siste tiåret. Sånn sett er han et mannlig tilskudd til Erykah Badu/Lauryn Hill-bølgen og deres standardheving av svart musikk.

Den åpenbare svakheten til multitalentet D'Angelo er at han ikke er en like sterk låtskriver som han er vokalist og produsent. Med et uttrykk som er grunnleggende forførerisk og med sitt åpenbare talent, ber D'Angelo om å bli sammenliknet med Mayfield, Wonder og Gaye, eller for den saks skyld Hill og Badu. I et slikt selskap faller han igjennom som låtskriver.

«Voodoo» fungerer derfor mye bedre som helhet, som en 74 minutter lang smygende bevegelse, som en flukt og en følelse, som en tilstand. Her er jazzens fintfølende instrumentering, hipp-hoppens kontante rytmikk og soulens nåde smeltet sammen med ekte lidenskap og ekte kulhet. Og joda, her er enkeltøyeblikk vel verdt å nevne også. «Left & Right» er vinterens mest sexy singel. Vokallinjene er nok til å gjøre «Spanish Joint» til et høydepunkt, men låta blir fullendt med et organisk og jazzet latino-groove. «Untitled (How Does It Feel)» er det sanselige balladedramaet som kunne ha gitt Prince et etterlengtet comeback, men som isteden sender D'Angelo opp på stjernehimmelen.