Den nye udødeligheten

Et forlag vurderer visstnok å utgi Knut Hamsuns psykoanalyse. Bare det at man overveier å publisere innholdet fra en av privatsfærens innerste esker, forskrekker forfatteren Per Olov Enquist ifølge et intervju med ham i Dagbladet den 1. mars. Hvorvidt det også overrasker ham, fremgår ikke av artikkelen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Norge har vi utviklet en tradisjon for taktløshet som setter oss i stand til å analysere diktere på basis for eksempel av rapporten fra deres obduksjon (Alexander L. Kielland) eller deres journal fra psykiatrisk avdeling (Olaf Bull).

Enquist opplyser at han selv ikke har skrevet brev siden 1978 - antagelig for sikkerhets skyld, ettersom ingen kan verge seg mot sine biografer.

Selv om det er synd at Enquist ikke skriver brev, er det enda mer synd at foranstaltningen antagelig vitner om realisme og sindig klokskap. «Big Brother»-ekshibisjonistene blir da ihvertfall spurt om de vil være med på løyene.

Fred

- Ei før bak gravens hegn, pris lykken, skal visstnok den vise Solon ha sagt til Krøsus. Det lar seg neppe dokumentere, men det kunne vært sagt. For inntil ganske nylig har det vært alminnelig antatt at folk flest kunne regne med å få fred når engang det siste åndedrag er avviklet.

Legender og sagn kunne riktignok fargelegge enkeltes ettermæle. Men folk flest kunne regne med å forsvinne i anonymitet kompost festum. Man kunne selv bidra aktivt til monteringen av glemselens slør ved å brenne brev og personlige papirer.

Med trykkekunsten ble det vanskeligere å slette sine spor. Kunnskapen, meningene og de informative opplysningene ble mangfoldiggjort og spredd. Enkelteksemplarer overlevde endog de mest velorganiserte autodafeene.

Tilgang

Det er i dag fullt mulig å gjenfinne Henrik Wergelands leserbrev i Morgenbladet i 1820-årene. Og den som engang i fremtiden måtte sette seg fore å kompilere Øystein Rottems bokanmeldelser i Dagbladet i 1990-årene, støter heller ikke på uoverstigelige, praktiske vanskeligheter. Vi kan reise til Mo i Rana og skrive oss inn i besøksprotokollen til Nasjonalbiblioteket og få den tilgang til trykte kilder vi måtte ønske.

Idag kan de som måtte føle behov for å ytre seg, velge nye, spektakulære medier å ytre i. Og mens radio, tv, aviser, magasiner og tidsskrifter siler og redigerer et stofftilfang som det ved utgivelsen vil knytte seg redaktøransvar til, er enhver sin egen web-redaktør om hun vil.

Publisitet

Ytringsfriheten er i praksis større på nettet enn i spaltene. Med ett øye på straffeloven kan de fleste mene det meste i web-verdenen. Fra tanke til publisitet og fra publisitet til offentlig arkivering - globalt og for all fremtid - går i praksis nesten ingen tid!

Nasjonalbiblioteket har som oppgave å bevare for ettertiden masseproduserte kilder til forståelse av samtid og fortid. Siden 1994 har man derfor kopiert norske nyhetsgrupper på nettet i den hensikt å kunne stille dette til rådighet for fremtidens interesserte forskere.

Søkbart

I elektronisk form er dette materialet søkbart. Forskerne behøver derfor ikke reise til Rana, men kan sitte hjemme og skaffe seg innsyn. Om dette «hjem» er i Mysen eller Kuala Lumpur er fullstendig likegyldig: Avstanden er alltid bare et tastetrykk eller to.

I noen år har det pågått en debatt om hvorvidt «gamle» rettsregler fra fordums papirregime uten videre kan overføres til cyber-veiene og brukes som kjøreregler også der. Diskusjonen pågår fortsatt.

En del aviser gjør, meget fortjenstfullt, sine lesere og bidragsytere oppmerksomme på at de også har en nettutgave og at tekst etter avlesning ikke bare kan gjenbrukes som emballasje for blomster og fisk, men også som kilde til kunnskap om saker og skribenter i all, overskuelig fremtid.

Dermed oppnår man en presisering av konsekvensene av å svinge inn på cyber-veien slik den pålagte skilting av videoovervåkning er en premissleverandør for ferdsel i det offentlig rom.

Hver for oss kan vi slette våre spor, ihvertfall noen av dem. Og det bør vi gjøre med flid. Men dersom man i fremtiden ikke kan hindre at den viten om oss selv som vi etterlater oss i nettet gjøres tilgjengelig for alle alltid, bør vi få vite det.

Slik at vi kan ta våre forholdsregler slik som Enquist.