Den nye vinden

2006 ble året nittitallet endelig gikk til helvete.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Året er over. og populærkulturen slik vi kjente den ligger i grus. For musikkbransjen var det riktignok historien om et varslet mord, men da underholdningsbransjen alltid har vært forbausende god til å plukke opp trender, men underlig dårlig til å tolke tegn, kom det likevel som julaften på kjerringa. Så når man nå spør: «Herregud, hva var det som skjedde i 2006? Når var det vinden snudde, hvor var det det butta ?», er svaret kanskje litt søkt, men likevel oppe i dagen. 2006 ble året folk endelig gjorde opprør mot nittitallskulturen. Selv om cd-en ble lansert i 1982, er den likevel mye av et nittitallsfenomen. Her i Norge tok ikke salget ordentlig av før i 1991. Folk begynte å kjøpe opp plater de allerede hadde på vinyl, noe som skapte en vanvittig boom og falske salgsprognoser. Det kulminerte med massesalg i 1998, og etter det (og mp3) har det bare gått nedover. 22. desember ble det også kroken på døra på en av nittitallets store suksesshistorier, Tower Records. Platekjeden har eksistert siden 1960, men vokste seg så svær gjennom nittitallet at de på et tidspunkt hadde over en milliard dollar i årlig overskudd. Men mye vil ha mer. Tower Records ekspanderte, pådro seg gjeld, og da platekrakket kom, hadde de ingen mulighet til å betale pengene tilbake. 89 butikker måtte stenge, 2700 mennesker mistet jobben.

Men det har ikke bare vært cd-formatet og innkjøpsordninger folk har gjort opprør mot, de har også snudd ryggen til selve nittitallsmusikken. Denne krisen er ikke bare synlig i fjeset til Britney Spears mens hun sliter med å få grep om den nye medievirkeligheten, men også oppover VG-lista. Nittitallet var tiåret den engelskspråklige popen for alvor slo igjennom i Norge med artister som Morten Abel, Lene Marlin og Bertine Zetlitz, og i de påfølgende åra solgte nittitallspopen som hakka møkk. Men i 2006 var det plutselig ingen som ville ha Morten og Bertine. De ville ha stearinlys, Vamp og «Floden». Og man kunne ikke skylde på at de eneste som kjøpte plater var mellom 30 og 60, heller. Det var jo tross alt de som var målgruppa.

For en vaklende musikkbransje har begrepet «nytt år, nye muligheter» sannsynligvis aldri vært mer aktuelt. Årsskiftet 2006/2007 er bransjehistorisk interessant rett og slett fordi det er ingen som vet hva som kommer til å skje i året som kommer. Vi er på vei inn i en ny kulturell tidsalder. Det eneste som er sikkert er at folk er lei av å bli presset inn nittitallets forbruksmønstre, og opprøret er i ferd med å forplante seg inn i resten av underholdningskulturen. Eller hva sier du, Fredrik Skavlan?