Den nye virkeligheten

Reality er ikke hva det var. Men det er blitt bedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KANALUNIVERSET flommer over av virkelighet: TV 2, TVNorge og NRK kappes i høst om å sende både best og mest reality. Høstens taper er så langt TV 2s idolkopi «Filmstjerne», som forrige uke skrapte bunnen med 178 000 seere på en fredag. Med 800 000 i produksjonskostnader koster serien over fire kroner programmet per seer. «Filmstjerne» må svinge seg spektakulært opp, hvis den ikke skal bli stående som høstens taper. Slik trenger serien nå en dramaturgi som en Rocky-film - langt nede før man går til topps. TV 2-ledelsen må være glad de har trygge «Jakten på kjærligheten». TVNorge har så langt en strålende høst: «Internatet» har hatt 392 000 seere. Hele 70 prosent av dem som så på TV i målgruppa 12- 19 år, så programmet. «Tufte IL», tippereklamen som ble fjernsynsserie, har hatt en knallstart med 452 000 seere. Det er nerdenes hevn: Programmet om nerder som ikke kan spille fotball, ligger godt over seertallene til mange ekte fotballkamper.

MEN DET ER IKKE bare de kommersielle kanalene som har kastet seg på realitybølgen. «Hurtigruten 365» la seg blant NRKs ti mest sette programmer denne uka. Så fulgte en spennende vri: Kameraet snudd mot NRK selv, i en virkelighetsdokumentar om Kringkastingsorkestret. Her er ikke problemene konstruert, og konfliktene deltakerne får bryne seg på, er høyst reelle: Det er arbeidsplassen deres.

SER MAN PÅ høstens bredde innen reality, oppdager man at det som begynte som en sær, litt brutal selskapslekbølge, nå får stadig nye undersjangrer: Fra det vi før ville kalt dokumentar eller reportasje, via diverse konkurranseprogram, til «feelgood»-virkelighet som «Tufte IL». Seersuksessene lykkes i å gå nær på mennesker som prøver å oppnå noe og samtidig byr på seg selv. Konkurranseprogrammene krever helst individuelle vinnere. Det er noe av problemet med «Filmstjerne»: En film er et kollektivt produkt, en sanger kan lettere stå alene igjen på scenen som vinner. Fra dokumentarvariantene er seertallutfordringen å hente fram virkelige personligheter folk engasjerer seg i, enten det er på Slottet, på hurtigruta, i Stortinget eller Kringkastingsorkestret. Mens kvalitetsutfordringen er å få fram virkelige problemer, klippe og behandle programmene så de samtidig blir sannferdige og engasjerende.

NOE GÅR TAPT: Realitysjangrene egner seg fortsatt bedre til innlevelse og engasjement enn analyse eller åpen institusjonskritikk. Fellestrekket i «reality» er at regien foretas av en mektig, men usynlig produsent. Hennes - eller hans - kontroll minner om den allmektige forteller i klassiske romaner. Makten ligger i måten de manipulerer virkelighetselementene på for slik å synliggjøre konfliktene. Fortellerstemmen gjemmer seg bak fortellingen. For paradokset er at blir regien for synlig, tror ikke seerne lenger på den skapte «virkeligheten».For TV-virkeligheten er jo aldri helt virkelig. Den er regiskapt. Som sjanger er det fortsatt bare virkelig TV.