Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den «nyttige» kunnskapen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er en dyp sammenheng mellom samfunn og skole. Statsråder, stortingspolitikere og skolebyråkrater må gjerne legge skylden på hverandre for at våre elever plasserer seg langt nede på evalueringslistene fra OECD. Men når alt kommer til alt, har de alle like mye skyld eller ære, alt ettersom. For den skolen vi har, har det stort sett vært enighet om, og skiftende regjeringer har i liten grad vedtatt omfattende og grunnleggende endringer etter at de store reformene på 1960- og 70-tallet ble gjennomført. Til grunn for dette skolesystemet ligger en pedagogikk som tar sikte på sosial utjevning og likeverd, kort sagt å skape «gagns mennesker» gjennom en undervisning som prøver å balansere kunnskap, kultur og samfunnsmessig ferdighet.
  • Det er mange som nå spør seg hvorfor norsk skole gjør det så mye dårligere enn f.eks. finsk skole. Men det er lett å forklare. Finland har en helt annen samfunnsstruktur, der det også er tillatt med både spesialskoler og større sosiale forskjeller enn i vårt land. Dessuten har Finland evnen til å ta nasjonale løft for at landet skal hevde seg i det internasjonale bildet. Nokia er et godt eksempel på dette: Mobileventyret er resultat av en villet politikk der skole og universitet, forskning og industri, teknologi og design, økonomi og salg ble sett i sammenheng som en nasjonal strategi.
  • Undervisningsminister Kristin Clemet har signalisert at hun ønsker å markere en endring i norsk skole, med sterkere vekt på kjernekunnskaper. Det er mye godt å si om det, for framtidas samfunn blir i økende grad et kunnskapssamfunn. PISA-testene fra OECD er jo laget for å fremme en slik skoleutvikling. Men samtidig er det en tvetydighet i denne holdningen til læring: Kunnskapen gis ingen verdi i seg selv, fagene skal styrkes fordi de er nyttige. Dette instrumentelle synet på kunnskap går igjen i universitetsreformene og synet på forskningen. Kunnskapen deles opp og måles i kroner og øre. Dette er et brudd med noe av det fineste i norsk skole, den opplysningstanken som har hatt som mål å bære fram de ulike landsdeler og sosiale grupper til et godt fellesskap.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media