Den onde fiende

Det finnes kriger som ikke kan vinnes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TONY SOPRANO

tilhører en sjanger med verdensomspennende appell. Mafiafilmene og TV-seriene har ikke bare skapt de største stjernene og de feiteste mytene. De binder verden sammen i en bunnløs fascinasjon for dem Carl I. Hagen kaller yrkesforbrytere, altså notoriske halliker, doplangere, drapsmenn, torpedoer, tjuver og kjeltringer med for høyt inntak av karbohydrater med tomatsaus. Denne uka startet siste runde av «Sopranos» i TV. Samme uka som politikerne rykket ut og krevde strengere straffer og hardere soningsvilkår for uforbederlige ransmenn på pappaperm, var det torsdag pizzatid i de tusen hjem da første avsnitt av Tonys kriminelle univers rullet over skjermen til åpningslåten «Woke Up This Morning». Den blir likevel ei døgnflue sammenliknet med den såre trompeten i «The Godfather Waltz». Alt folk flest tror vi kan om organisert kriminalitet, har vi nemlig lært av Hollywood.

KRIMINALITET

opptar oss i en grad som ikke står i forhold til utbredelsen av alvorlig kriminalitet i samfunnet, slik den lar seg måle. Ikke minst er politikerne opptatt av å vise seg fram i forbindelse med straffespørsmål. Kriminologiprofessor Nils Christie har en god forklaring i boka «En passende mengde kriminalitet». Han skriver: «Det er så få andre viktige arenaer tilbake, arenaer for nasjonal eksponering av politikere så vel som partier.» Derfor opplever vi det samme hver gang det har skjedd et spektakulært ran, en fange har rømt, eller som nå - en hel serie ran på kort tid. Da er det ikke grenser for hvor fort politikerne løper for å være den som skal straffe hardest og bygge de høyeste fengselsmurene. Ingen spør lenger etter innsikt i sammenhengene. Kriminalitet er blitt en arena for politikk mer enn for fag og kunnskap. Langt inn på 1970-tallet var formannen i justiskomiteen en jurist uten tilknytning til regjeringspartiet engang. Ifølge Christie holdt han «(...)kriminaliteten vekk fra politikken og politikken vekk fra kriminaliteten».

I DAG MØTER

vi den samme politiske retorikken enten det gjelder krigen mot terror eller krigen mot kriminalitet, helst organisert kriminalitet. For hvem kan si at de to ikke spiller sammen mot «det gode», enten vi er mektige stater eller bare borgere? Det startet med krigen mot narkotika som ga politikerne legitimitet som heroiske generaler i «det godes» tjeneste. USA var den største hauken. Utbredelsen av narkotika på slutten av 60-tallet resulterte i borgerkrig. Hensikten var å fjerne både narkotikaen og brukerne ved hjelp av samfunnets strengeste straffer. Og i krig er som kjent mye tillatt. Det hersker rettslige unntakstilstander fordi fienden truer lovlydige borgeres sikkerhet. Resultatet er at nulltoleransen mot narkotika har fylt opp fengslene i de fleste land som har alliert seg med USA i denne krigen. Hos oss er rundt halvparten av de innsatte i fengslene unge mennesker som soner for bruk eller omsetning av dop. Bare en liten prosent av de heldigste mottar behandling og oppfølging. Resten lærer å bli farlige.

«DET ONDE

har fortsatt til hensikt å skade Amerika,» sa president George W. Bush etter 11. september 2001. Det er slik man snakker når fienden blir definert som et monster uten å bli satt i sammenheng med handlinger som pågår i verdenssamfunnet. Slik blir tsjetsjenske separatister også uforklarlige som «sorte enker» og selvmordsbombere i krigen med Russland. Hos oss har vi nok med å definere ransmenn som uhelbredelige og onde samfunnsfiender. Da først gir det mening å stanse tilbakeføringen av fangene til samfunnet og i stedet skjerpe soningsforholdene for de verste. «Onde mennesker er sin egen forklaring,» heter det hos Nils Christie, som peker på at neste skritt uvegerlig betyr at den onde må isoleres eller elimineres.

DENNE UKA

erklærte derfor vår egen justisminister, Odd Einar Dørum, «krig mot de kriminelle». Han gjorde faktisk det. Som en hjemmesydd George W. Bush dukket Dørum opp i nyhetssendingen på torsdag, etter at familiemannen, torpedoen, halliken og narkolangeren Tony Soprano hadde forført tv-seerne - og framførte sin krigserklæring med så fast en stemme som snakket han til verstingenes verdenskongress. Målet er klinkende klart. Landet vårt er i ferd med å overtas av farlige ransmenn, som for eksempel familiemannen, raneren og voldsforbryteren Lars Harnes. Men krigen skal føres med så harde soningsvilkår at neste gang snakker vi trolig om Guantánamo-basen. Verdenssituasjonen tilsier at slik må det være. Bush og Putin har sine kriger. Dørum har sin. Tony Soprano er nominert til 40 Emmy-priser i år.