Den opphøyde alminnelighet

I Norge skal de kongelige besitte våre alminnelige dyder, men ikke våre vanlige laster.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den største komplimenten du kan få i Norge, er at du er «helt alminnelig». Ikke flink, ikke klok, ikke begavet eller eksepsjonell. Men helt alminnelig. Det fineste bildet nordmenn har av kong Olav, er av den ene gangen i hans liv da han tok trikken.

«EN KONGE SOM HOSTER er et medmenneske», skal en engelsk avis ha skrevet etter en radiotale av kong George IV. Kongen var forkjølet. Det ga folket et uventet snev av vanlig, dødelig, menneskelighet. Hosten vakte begeistring. De kongelige skal vise sin alminnelighet bare i den grad det er sjarmerende. De skal inneha våre alminnelige dyder, men ikke våre vanlige laster. Derfor er det siste årets monarkidebatt kommet til å dreie seg om hvilken type alminnelighet vi aksepterer blant våre kongelige. Vi godtar at de spiser pølse, liker house-musikk og hester. Vi godtar ikke at de handler på Kiwi eller får hestene sine fra Rimi.

Et leserinnlegg i denne avisa angrep nylig medienes fremstilling av vår kommende kronprinsesse som «en alminnelig norsk jente». Innsenderen mener dette er «ei grov fornærming av titusenvis på titusenvis av alminnelege norske jenter som i ei alder av 27 år har skaffa seg ei utdanning eller ein jobb, og iallfall ikkje drive utagerande festing». For slik er det moderne Norge: Utdannelse er blitt alminnelig, «utagerende festing» er det ikke. Selv om man kan undre seg hva det egentlig er de driver på med på bygdefestene nå til dags. Innadvendt festing?

Hva er det med monarkiet? Hvorfor foretrekker vi en forfatning der posisjonen som statssjef går i arv, framfor en statssikk i tråd med moderne, demokratiske prinsipper?

Dagbladet innleder i dag en artikkelserie om vår styreform.

KONGEHUSET ER EN UDEMOKRATISK institusjon. Posisjonene arves. Norge skal styres av «mann født av mann», som det het i den opprinnelige grunnloven. Samtidig har det norske kongehuset en større legitimitet enn mange andre: Det ble jo faktisk valgt. Da folkeavstemningen i 1905 ga et ja til oppløsning av unionen, reiste vi til våre naboer for å spørre om de hadde en prins å avse. Vi fikk napp hos danske prins Carl. Han var atpåtil gift med dronning Victorias sønnedatter, og skaffet oss dermed en velkommen storpolitisk allianse.

Kong Haakon ville ha nok en folkeavstemning, om hvorvidt folket ville «oppfordre ham til å la seg velge». Senere ga hans personlige integritet og opptreden i de første krigsdagene kongehuset ytterligere legitimitet og popularitet. Kongens vennskap med statsminister Nygaardsvold ble noe sosialdemokratiet kunne dyrke, som en del av sine myter.

Dagens kronprins har valgt å møte sin nedarvete posisjon («hva skal du bli når du blir stor da, gutten min?» «Jeg må bli konge, jeg») på en original måte. Han har stilt seg spørsmålet om han vil ha jobben, og deretter bestemt seg for at han har valgt den. Av byrd er han pliktig til å overta kronen. Men, som han sier, han ville neppe blitt straffet om han lot det være.

I ET DEMOKRATI DER kongen ikke har noen politisk makt, er kongehuset redusert til en forestilling. Det er mer eller mindre godt teater. Dronning Sonja har selv sammenliknet sine offentlige opptredener med skuespillerens: «Jeg er alltid nervøs, som en skuespiller foran en forestilling».

Den kongelige familie spiller sine roller når scenelyset stråler. Etterpå sparker de av seg skoene og løsner på snippen og lever _ relativt sett _ helt alminnelig. «Jeg har alltid vært både Haakon og kronprinsen», sier kronprinsen i Fredrik Wandrups biografi fra 1997. «Når kongen en dag blir meg, tror jeg ikke lenger jeg vil føle meg så delt».

Der tar han kanskje feil. Kong Olav kunne hevde at hans liv var «som en åpen bok», fordi det var så offentlig. Men han sørget for en god, privat sfære, og makulerte brev som kunne vise mannen snarere enn kongen.

Kong Olav mente han hadde fire millioner livvakter. Jon Michelet har bemerket at hans barnebarn har fire millioner potensielle angivere. Den som tilfeldigvis møter Haakon eller Märtha, griper stadig oftere etter sin mobiltelefon. Problemet for den nye kronprinsessen er at vi opplevde henne backstage før vi så henne front stage. Hennes inntreden i mediene foregikk ikke på den gullinnrammete hovedscenen, men nede i salen, blant bråkmakerne på bakerste rad.

Slottets prinsessekole er en slags teaterskole. Kronprinsessen må lære å bære kostymer, få en god diksjon og å levere en troverdig og gjerne kunstnerisk interessant rolletolkning.

Å VÆRE SEG SELV er en særskilt dyd i Norge. Det utnevnes ikke en statsråd og skapes ikke en popstjerne uten at de proklamerer det som et mantra: Uansett vil jeg være den samme, gamle jenta. Naturligvis er dette en illusjon. Livet forandrer. Jobben og ens sosiale status avgjør ens opptreden.

I England sies det at dronningens oppgave er å produsere «an heir and a spare», en arving og en i reserve. Dronningjobben er gudskjelov den eneste jobben der en kvinnes genmateriale har profesjonell betydning. I så måte burde nasjonen være beroliget: Med Mette Marit får vi sikker vare. Hun har allerede produsert en sønn. La oss håpe det første felles barnet blir ei jente. Så blir det i hvertfall en endring i rekka av «mann født av mann», slik grunnloven nå åpner for.

DA KONG HARALD giftet seg borgerlig, brøt han en tradisjon. Den tilsa at man innenfor de europeiske kongehus bare skulle gifte seg med hverandre. Året var 1968, det var hans opprør. Dronning Sonja har skapt seg en egen yrkesrolle, med fokus på sin kulturinteresse. Hun framstår som velforberedt og kunnskapsrik. Derfor trekker jeg på smilebåndet, når jeg blar i et gulnet minnehefte fra vielsen mellom Olav og Märtha. Der framheves det særlig, blant den svenske prinsessens uendelige rekke av dyder, at hun «har tenkt over livet, men aldri falt i unødige grublerier».

Litt stivere blir smilet når jeg kommer til bildet av prinsessen som barn, ved siden av et barnebilde av hennes oldefar, kong Oscar I. Teksten lyder: «Likheten er interessant, ikke minst fra en rasebiologisk synspunkt. Men fremfor alt støtter den den håpefulle forvissning, at ættlingen av den helt, som blev de forente kongerikers første hersker (...) i sitt tilkommende kall vil vise den viljens reisning, det edle mot og den milde forståelse som grunnlegger lykke og skaper samfølelse mellom nasjoner». Tanken på at ens arvestoff skal avgjøre ens lykke, må vel sies å være revurdert.

I 1929 mente mange at Olav og kusinen Märtha var for nær beslektet. Bryllupet i 1929 ble en folkefest, men Arbeiderpartiet nektet sine stortingsrepresentanter å delta i bryllupet. De var republikanere med et reservert forhold til kirken. I dag er det akseptert å være republikaner av prinsipp (posisjoner skal ikke arves), men rojalist av makelighet(omlegging til republikk koster mer enn det smaker). Filosofen Lars Fr. H. Svendsen hevdet nylig i Dagsavisen, at monarkiets framtid ligger i dét at ingen kommer til å ta seg bryet med å avskaffe det.

KONGEHUSET HAR LENGE vært samfunnets drivanker. Tungt, men hengende etter. Før eller siden måtte det komme en bølge til å skyve det framover. Personlig synes jeg det er et sunnhetstegn at Kronprinsen har valgt en usminket alenemor med skilte foreldre, som han traff under Quart-festivalen i Kristiansand. Alternativet kunne være en plastiskoperert jomfru av adelsslekt som han møtte på spillekasino i Monte Carlo.

Året som kommer skal kronprinsparet bruke til å reise rundt i Norge. Det blir en slags forsinket valgkamp. Det blir håndtrykk og babykissing. Vi vet godt hva folket ønsker seg. Hvert år kan vi oppleve nordmenn fortelle om sine nær-kongelige opplevelser i mediene. Der lærer vi at det fine med å treffe de kongelige, er ikke at de henter deg opp til seg, og forgyller deg noen korte øyeblikk. Det fine er, at når du prater med dem, så viser de seg å være «helt alminnelige folk».

PIZZA-PRINSEN Kassadama på Kiwi sperret nok opp øynene da hun så ned på frossenpizzaen og deretter opp på kronprins Haakon som var på handletur i Oslo sentrum.
UT PÅ TUR: Kong Haakon og dronning Maud med kronprins Olav (foran) anstrengte seg for å bli virkelig norske. Blant annet prioriterte de skigåing og annet friluftsliv høyt.